De ”tolv apostlene”

– fabrikkerte elever av en fabrikkert læremester


Sources:
The Good Bible – in all its Goodly Versions
Thomas Sheehan, The First Coming (Crucible, 1986)
David Farmer, Oxford Dictionary of Saints (OUP,1997)
Bruce Metzger, Michael Coogan (Eds) The Oxford Companion to the Bible (OUP, 1993)
Edward Gibbon, The Decline & Fall of the Roman Empire (1799)
Michael Walsh, Roots of Christianity (Grafton, 1986)
Robin Lane Fox, The Unauthorized Version (Penguin, 1991)
Helen Ellerbe, The Dark Side of Christian History (Morningstar & Lark, 1995)


email the author –
Kenneth Humphreys
Site Search: search tips    site map
07.01.10

This article and over fifty others are now available as a book. For your copy order here.

Translated into Norwegian by Kjell Roll Elgsaas

 

Eventyrstund

”I Tertullian og Clemens av Alexandrias tid (sent på 100- til tidlig på 200-tallet) var martyrdommens ære kun tillagt St Peter, St Paul og St Jakob.

Den ble gradvis tillagt resten av apostlene av de nye grekerne, som med framsyn valgte steder langt utenfor Romerrikets grenser som skueplass for apostlenes misjonering og lidelser.”

– Edward Gibbon (Romerrikets nedgang og fall , 15)

 

 

 

 

 

Fantasifabrikken

”Munkene gjennom tidene, som i sin fredfulle ensomhet underholdt seg selv med å lage forskjellige dødsfall og lidelser til de primitive martyrene, har ofte funnet opp grusommheter av en mye mer raffinert og oppfinnsom karakter.”

 – Edward Gibbon (Romerrikets nedgang og fall, 15)

 

 

 

 

 

En skjebne verre enn Døden

 

”Fromme kvinner, som foraktet døden, ble noen ganger satt på prøve for å finne ut om de satte religionen høyere enn kyskheten ...

Guddommelig inngripen i siste øyeblikk reddet disse jomfruene i nød fra å bli voldtatt.”

– Edward Gibbon (Romerrikets nedgang og fall, 15)

 

 

 

 

 

Upuppulær

St. Agatha
 
Agatha var en rik jomfru fra Sicilia som hadde lovet sin kyskhet til Kristus. Men Quintinian, en slesk romersk konsul hadde andre planer for dyden hennes.

Da han ble avvist plasserte han Agatha i et bordell drevet av ”Afrodisia”. Men hun klarte fortsatt å forbli jomfru.

En rasende Quintinian straffet Agatha med strekking og pisking, og hun fikk brystene skåret av. Disse vokste mirakuløst ut igjen etter at hun fikk en visjon av St. Peter.

Den fast bestemte konsulen fikk Agatha rullet naken i glødende kull blandet med potteskår.

Agatha døde i fengsel. Hun ble også brent på bålet. Og, da hun ikke tok fyr, halshugget.

Snakker om sex og vold.

 

 

 

 

 

Hva ville Jesus gjort?

”I Hieronymus’ legende om Paulus Eneboeren får vi en merkelig historie om en ung mann som ble lenket naken til en seng med blomster og ble angrepet av en vakker og kåt skjøge.

Han kvalte den stigende fristelsen ved å bite av seg tungen.”

– Edward Gibbon (Romerrikets nedgang og fall, 15)

 

 

 

 

 

 

En fanatikers sinn

St Ignatius?

Kanskje litt FOR opptatt av sin egen død?

”La ilden, galgen, ville dyr, splintring av bein, avriving av lemmer, knusing av hele kroppen min, og djevelens og helvetets plager bli meg til del, så jeg kan vinne Jesus Kristus.”

Foxe, Book of Martyrs, 1968

Ignatius skal ha skrevet dette grusomme tøvet til Polykarp mens han var på vei til Roma i år 115.

 

 

 

 

 

 

HVOR høy, sa du?

”Det synes å være universelt anerkjent at Klementinerne er basert på doktrinene i bøkene til Elchasai eller Helxai, som var mye brukt av Ebionittene.

Innholdet i boken sies å ha blitt åpenbart for den hellig mannen Elchasai av en 155 km høy engel i år 100 ...”

The Catholic Encyclopedia, IV.

 

 

 

 

 

Løvemat?

Ingen påstander om at kristne hadde blitt ”kastet for løvene i Colosseum” ble framsatt før på 1600-tallet, da amfiteatrene ble røvet for byggematerialer for å gjenbygge Peterskirken!

 

 

 

Hvordan og hvorfor apostlene ble fabrikkert (annet nettsted)
av Frank Zindler

 

 

 

 

 

 

De groteske eventyrenes sadistiske mangfold kunne vært lest som svart humor, hadde det ikke vært for at de kristne overbeviste seg selv om at pionerene deres hadde lidd på disse måtene, for så virkelig å utførte lignende barbari mot motstanderne sine.

 

 

 

 

 

PS: En kvinnelig apostel?

”Hils Andronikos og Junia, mine landsmenn, som har sittet i fengsel sammen med meg. De har et godt navn blant apostlene og kom til tro før meg.”

Paulus’ brev til romerne (16,7)

Tidlige kilder, inkludert papyrus P46 fra ca år 200, har den kvinnelige formen av navnet ”Junia”. Men senere kilder legger til en aksent på siste stavelse for å lage en mer akseptabel, om enn sjelden, mannlig ”Junias”!

 

 

 

 

 

Disiplene som ikke kunne levere

”Da de kom ned til folkemengden, kom en mann bort til Jesus, falt på kne for ham og sa: «Herre, forbarm deg over sønnen min. Han er månesyk og lider forferdelig; ofte faller han inn i ilden og ofte i vannet.

Jeg tok ham med til disiplene dine, men de var ikke i stand til å helbrede ham.»

Jesus svarte: «Du vantro og vrange slekt! Hvor lenge skal jeg være hos dere? Hvor lenge skal jeg holde ut med dere?

Kom hit med gutten!» Og Jesus talte myndig til ham, den onde ånden fór ut, og gutten ble frisk fra samme stund.

Da disiplene ble alene med Jesus, spurte de ham: «Hvorfor kunne ikke vi drive den ut?»

«Fordi dere har så lite tro,» svarte han. «Sannelig, jeg sier dere: Om dere har tro som et sennepsfrø, kan dere si til dette fjellet: 'Flytt deg herfra og dit!' – og det skal flytte seg, og ingenting skal være umulig for dere.»”

Evangeliet etter Matteus (17,14-20)

 

 

Vel, hvis det bare trengs så lite tro som et sennepsfrø, hvorfor ser vi ingen kristne som utfører mirakler?

 

Kristendommens korthus

En tullete historie om hageboere og en slange, fabler om en haug fiktive hebraiske patriarker, ubegrunnede påstander om slaveri i Egypt – og det er bare forretten!

Profetier vridd ut av løgnene til for lengst avdøde sannsigere, utallige omskrivinger og alternative versjoner plagiert fram og tilbake og HOKUSPOKUS: Skribentene kommer fram til en vag universell frelser.

Rundt den ikke-eksisterende gudemannen oppfant fantasifulle sjeler en gruppe like ikke-eksisterende disipler. Disse edle tilhengerne ble tillagt fargerike dødsfall, og de fabelaktige heltedådene deres sies å ha inspirert generasjoner med kristne som måtte lide under slemme romerske keisere.

Men det gode vinner over det onde. Konstantin tar maken og de hensynsløse ambisjonene hans blir manipulert til å være ”godkjent av Gud”. Den brutale måten meningsmotstandere fjernes på blir sminket om til å bli en ’heltmodig kamp mot djevelske makter’ og pavens maktsyke forkles som ’Kristi kjærlige kirke’.

I det lange løp blir fromme sinn lei av fabrikkerte helgener og kirkelig korrupsjon. I Jesu fragmenterte imperium går prestene og skribentene tilbake til fabelens renhet, og sin egen lille del av hellighetsbransjen.

 

 

Martyrer for saken: De ”lidende disiplene”

”Ville disiplene ha lidd og dødd for en fabrikkert frelser?”


Et av stråene som holder det slurvete byggverket kristendommen oppe, er de påståtte lidelsene og skjebnene til Jesu opprinnelige apostler, de 12 disiplene utvalgt av Herren selv. Ved de heltmodige, kinn-vendende ofrene sine, fortjente disse verdige menn martyrkroner og plasser i Herrens Himmel. Med dette inspirerte de generasjoner av noble kristne, som til slutt lærte blodtørstige romere de kristne verdiene omtanke og nestekjærlighet. Vel, det er eventyrets versjon.

Selv om grusomheter og menneskelige lidelser alltid har vært en del av Kirkens historie, har Kristus-fanatikerne sjelden vært uskyldige ofre. Sannheten er at de kristne har vasket troen sin i andres blod.

Det er INGEN støttende bevis for at de 12 apostlene eksisterte og absolutt INGEN bevis for de fargerike måtene de led martyrdøden på. Selve Bibelen nevner faktisk døden til bare to apostler: En Jakob som ble henrettet av Herodes Agrippa (se Jakob for en diskusjon av denne vanskelige karakteren) og den ekle Judas Iskariot (se under), som blir drept flere ganger – så slem var han!

Legende- og tradisjonsstoff alene, funnet på av de tidlige kirkene i kampen om troverdighet og autoritet, gir oss oppløftende eventyr om heltemot og martyrdom. Mengden av motstridende påstander og forskjellige dødsårsaker vitner om at den ikke-eksisterende gudemannens ikke-eksisterende kompiser er ren fiksjon.

 

Apostlenes fabrikkerte skjebner

1. Peter (også kjent som Simon, Kefas).

”Halshugget av Nero?” Nei, ikke egentlig. Det eventyret ble funnet på av pave Anicetus (156-166) da han var i en fastlåst konflikt med den ærverdige Polykarp av Smyrna. Polykarp hadde prøvd å vinne en debatt (om datering av påsken) ved å insistere på at han snakket med autoriteten til apostelen Johannes. Anicetus, på sin side, la krav på Peter, og ”apostlenes prins” Peter, stikker Johannes.

Noen tekster fra 100-tallet kjent som ”Clementines” hadde gjort Peter til ”den første biskop av Roma”. På 200-tallet fant man på at han var pave i 25 år, noe som ville gjort det bittelitt vanskelig for ham å ha blitt drept av Nero, men pytt, det er jo ”tradisjon”.

Kirkefaderen Origen fra 200-tallet fant opp følgende krydder: Peter, som ikke følte seg verdig å bli korsfestet på samme måte som Herren, valgte å bli korsfestet opp ned!

 

2. Jakob, sønn av Sebedeus (Jakob den Store?)

Apostlenes gjerninger 12,1-2 sier bare at:

”På den tiden la kong Herodes hånd på noen i menigheten og fór hardt fram mot dem. Jakob, bror til Johannes, ble henrettet med sverd.”


Senere legender legger til det utrolige våset om at den romerske offiseren som voktet Jakob ble omvendt på stedet og valgte å bli halshugget sammen med ham! Enda nyere fantasier vil ha det til at Jakob vandret rundt i Nord-Spania før han spurtet hjem til Judea for å bli martyr.

 

3. Johannes, sønn av Sebedeus

Denne fyren måtte holdes i live for å ta seg av Maria, lede kirken i Efesos, skrive Johannes’ Åpenbaring, samt sitt eget evangelium. Han overlever å bli kokt i olje, og dør til slutt en naturlig død!

Egentlig forsvinner Johannes fra Apostlenes Gjerninger på samme tid som broren Jakob dramatisk fjernes fra historien. Den siste henvisningen til Johannes er også vers 12,2. Fra Apostlenes Gjerninger 12,12 og framover møter vi en annen Johannes ”med tilnavnet Markus”, en lettvektskarakter som likefullt får æren for å ha forfattet det første evangeliet.

Den kommende degraderingen av tordenbrødrene Johannes og Jakob blir faktisk foregrepet i Markus-evangeliet (og utbrodert i Matteus, der fru Sebedeus tar seg av snakkingen). Guttene vil ha seter på første rad i det hinsidige. Det vil ikke Jesus ha noe av:

”Jakob og Johannes, Sebedeus-sønnene, kom til ham og sa: «Mester, det er noe vi vil be deg gjøre for oss.» «Hva er det jeg skal gjøre for dere?» spurte han. De svarte: «La oss få sitte ved siden av deg i din herlighet, den ene på din høyre side og den andre på din venstre!» Men Jesus sa til dem: «... hvem som skal sitte ved min høyre eller venstre side, er det ikke min sak å avgjøre. Der skal de sitte som det er gjort i stand til.» Da de ti andre hørte dette, ble de sinte på Jakob og Johannes.

Jesu verdslige karriere har mye med brødrene Jakob og Johannes, ”tordensønnene” (Markus 3,17), å gjøre. Men det er en ny Jakob (”Jesu bror”) og en ny Johannes (en hjelper av Paulus og Barnabas) som er med i historiene om den unge kirken (se under). Vi vet lite om noen av dem, selv om dødsfallet til Jakob sønn av Damneus (omtalt i Josefus’ verk Jødisk forhistorie 20.9), er grobunn for den fargerike martyrdommen til bror Jakob, så elsket av kristne apologeter.

 

4. Andreas, Peters bror.

Fromme oppfinnere gir Andreas en vidunderlig karriere som spenner fra Skytia til Hellas, fra Lilleasia til Thrakia. Denne fyren valgte visstnok en tredje korsfestelsesmetode, på et x-formet kors. Dette tillot ham å be i to dager.

 

5. Filip.

Fablene plasserer denne fyren i Frygia, Kartago og Lilleasia. Forfatteren vil ha det til at en prokonsul fikk ham korsfestet etter han omvendte dennes kone. Kanskje elskovsfesten gikk litt over styr?

Det er litt forvirrende, men det finnes faktisk to Filiper. Den opprinngelige apostelen forsvinner fra eventyret etter å ha sett Jesus stige til himmels på Oljeberget. Filip og resten av gjengen drar tilbake til ”den salen hvor de pleide å holde til” (Apostlenes Gjerninger 1,13). Men i 6,5 blir en annen Filip valgt som en av syv som skal være ansvarlige for å ta vare på enkene.

 

6. Bartolomeus (Natanael).

For en bereist mann: India, Persia, Armenia, Etiopia og sør-Arabia! Mirakuløst nok klarte han å bli korsfestet (levende flådd og halshugd!) i både India og Armenia. Ganske imponerende. Selv som død fikk bitene av ham se seg om i verden: en kirke i Roma påberopte seg størstedelen av liket hans, men på 1000-tallet gjorde man store penger i Canterbury takket være armen hans. Symbolet hans er en flåkniv. Kult!

 

7. Matteus (Levi, sønn av Alfeus).

Denne karen måtte holdes i live lenge nok til å skrive evangeliet sitt – minst 20 år etter den påståtte Jesu død. Han får æren for å ha tilbragt 15 år i Jerusalem, før han misjonerte i Persia og Etiopia, og led martyrdøden begge steder (selvsagt). Ifølge middelaldersk ikonografi brukte han briller, slik at han kunne telle skattepengene sine bedre.

Hvis Matteus, også kjent som Levi, er sønn av Alfeus (Markus 2,14), så er han vel også bror til Jakob sønn av Alfeus (Markus 3,18)? Og likevel blir vi fortalt at denne Jakob er sønn av Maria, søsteren til Jomfru Maria som var gift med Klopas (Johannes 19,25). I så fall er evangelisten Matteus søskenbarnet til selveste Jesus! Men, i Apostlenes Gjerninger 1,13 får vi vite at Jakob hadde en bror kalt Judas (Jude), mens Markus 15,40 og Matteus’ eget evangelium i 27,56 sier at Jakob hadde en bror kalt Joses. Så da har vi et skikkelig ”band of brothers”: Jakob, Joses, Judas – pluss Matteus/Levi... og det er temmelig nær de antatte fire brødrene til selveste Jesus!

”Er ikke dette tømmermannens sønn? Heter ikke hans mor Maria, og hans brødre Jakob og Josef og Simon og Judas?”
(Matteus 13,55)

 

8. Tomas Didymos (Tvillingen), også kjent som Judas Tomas eller Jude Tomas.

Enda en bereist mann, han ble sett alle steder fra Parthia i Iran til Kerala i Sør-India. Oppfinnsomhet fra 300-tallet gir denne tvillingen (passende nok) to stk. martyrdød, en i Persia og en i India. På toppen av det hele gravlegges han i Syria. Enda et gravsted, Mylapore, ble påberopt av portugiserne på 1500-tallet. Han er mest kjent for sin berømte ”tvil”, men Tomas er også inspirasjonen bak en drøss fromme makkverk: Tomas’ Gjerninger (han bygde et palass for en Indisk konge, skal du vite), Tomas’ Åpenbaring, Tomasevangeliet, og Tomas’ barndomsevangelium.

Nå, er du fortsatt tvilende?

 

9. Jakob, sønn av Alfeus.

Mytemakerne slår virkelig på stortromma når det gjelder denne fyren. Han ble kastet ned fra toppen av Tempelet av ”skriftlærde og fariseere”, men overlevde dette fallet på over 30 meter, bare for så å bli steinet, få hjernen slått ut med en klubbe og deretter kroppen saget i stykker. Alt dette i en alder av 90 år!

Hvis vi ikke kombinerer denne Jakob med Jakob Jesu bror (en sammenstilling gjort av Hieronymus og senere katolikker), er skjebnen til denne Jakob-en ukjent.

Kanskje er det ”saget i to”-historien som skaper all forvirringen?

 

10. Taddeus/Lebbaeus/Daddaeus/Jude.

Alvorlig klubbing eller korsfestelse ble skjebnen til denne forvirrede figuren, enten i byen Edessa eller i Persia. Fanklubben hans er ikke så tallrik, et av navnene hans ligner nok litt for mye på Judas.

 

11. Simon seloten.

Oppfinnsomheten kom sent angående denne karakteren. Men når den kom, var det flotte saker: Korsfestelse i Persia, og korsfestelse en gang til tusener av mil unna, i Britannia! Han fikk også tid til å misjonere i Afrika. Ikke lett å toppe.

 

12. Matthias.

Noens fantasi sendte denne mannen til Syria, Kappadokia, de kaspiske kyster og ”Kannibal-byen” (ifølge Andreas’ og Matthias’ Gjerninger). Ble drept på bålet. Men ble også steinet i Jerusalem – og halshugget. Matthias blandes av og til med Matteus, og er noen ganger byttet ut for at Paulus skal bli en av ”de tolv”.

 

13. Judas, sønn (eller er det bror?) av Jakob.

Ingen detaljer. Så her er det fritt fram for skrivelystne.

 

14. Levi, sønn av Alfeus.

Se hans alter ego, Matteus.

 

Markus (Johannes Markus).

Selv om verken Klement av Alexandria (ca 153-215) eller Origen av Alexandria (182-251) ser ut til å ha lagt merke til det, kan Eusebius av Cæsarea (ca 263-339) meddele at apostelen Markus var den ”første biskop” av Alexandria og at han led martyrdøden i ”Neros åttende år”. Det ville i så fall vært i år 61, noe som igjen vil si at Markus døde før Peter, hvis memoarer Markus skal ha skrevet under navnet Markusevangeliet. Han ble ”slept til døde”, eller kanskje ikke. Bein fra ham – vel, fra en eller annen – dukket opp i Venezia på 800-tallet.

 

Lukas.

Her har vi to valg. ”Hengt på et oliventre.” Eller: ”Levde til han ble 84 år og døde ugift.” Både Padova og Konstantinopel påberoper seg å ha kroppsdeler fra ham.

 

Paulus.

”Halshugget av Nero.” Nei, ikke egentlig, men legenden forteller oss at han led samme skjebne som Peter, på samme dag til og med. Fromme romantiske skriblerier fra 100- til 300-tallet gir oss så mye fantastisk vås du bare kan drømme om: Pauli Gjerninger, Pauli Åpenbaring, Pauli Martyrdom, Pauli og Techlas Gjerninger.

 

Flere dødsfall –Bibelens måte å la det virkelig gå dårlig for de slemme

De fire veldig forskjellige måtene Kong Saul døde på:

  1. Første Samuelsbok (31,4) sier at Saul tok ”sverdet og styrtet seg mot det”.
  2. Andre Samuelsbok (1,2-10) sier at Saul på egen befaling ble drept av en amalekitt.
  3. Senere i samme bok (21,12) leser vi at Saul ble drept på Gilboa-fjellet.
  4. Så i Første Krønikebok (10,13-14) får vi vite at Saul ble drept av Herren.

Judas Iskariot.

Åh, denne skumle fysaken ser ut som en Judas!

 

 

De mange dødsfallene til Judas Iskariot

Hvis de jødiske styresmaktene med sine egne agenter virkelig ville arrestere Jesus, en guru som tiltrakk seg store folkemengder, hadde de overhodet ikke trengt å leie en tyster på innsiden for å identifisere den karismatiske lederen. Det er heller ikke troverdig at ”store penger” ville blitt betalt for et kyss, av alle ting, plantet på den fortapte messias (Markus 14,44). Den teologiske symbolikken er like åpenbar som at historien er falsk.

Den mytiske ”Judas” var et ikke-jødisk/hellenistisk produkt fra tidlig 100-tall. Et navngitt fokus for anti-judeiske og anti-semittiske holdninger i den tidlige Kirken. ”Iskariot” er trolig tatt fra navnet på en opprørsgruppe kalt Sicarii, jødiske snikmordere som brukte sicae (små dolker), og som ble så godt som utryddet kort tid før Den første jødiske krig.

Ignatius, som skrev sine epistler rundt år 115, nevner ikke noen Judas Iskariot. Men så nevner ikke han noen ’disipler’ (Paulus og Peter kalles ’apostler’, det vil si misjonærer – som Ignatius selv også var).

Men med et teologisk nødvendig svik av en jøde/jødene blir den guddommelige frelseren gitt, kropp og sjel, over til ikke-jødene.

I sin knusing av Judas, Herrens sviker – hva kunne han ha gjort, Satan hadde gått inn i ham?! (Lukas 22,3) – tar de kristne forfatterne helt av. Papias i 130-årene satte showet i gang.

 

Syndebukken Judas

Tidlig 100-tall:

”Judas vandret på denne verden som et trist eksempel på ufromhet, for kroppen hans hadde est til en slik størrelse at han ikke kunne komme forbi der en vogn gjorde det med letthet, og han ble knust av vognen, slik at innvollene hans fløt ut.”
Papias, Exposition of the Oracles of the Lord, Bok II.

 

To motstridende eventyr kom med i den endelige versjonen av Bibelen:

Matteus 27,5:

”Da kastet han pengene inn i tempelet, og forlot stedet. Og han gikk bort og hengte seg.”

Apostlenes Gjerninger 1,18:

”For lønnen han fikk for ugjerningen sin, kjøpte han en åker. Men han falt hodestups så buken revnet og alle innvollene veltet ut.”

Ytterligere utbrodering fra 300-tallet:

 

”Judas var et fryktelig, vandrende eksempel på ugudelighet i verden ... For øyelokkene hans, ble det sagt, var så hovne at han ikke kunne se lys i det hele tatt, og øynene hans kunne ikke ses ... Når han gjorde sitt fornødende fløt det puss og marker fra hele kroppen hans, og han skammet seg.

Etter mye smerte og straff, blir det sagt, døde han endelig på stedet sitt, og på grunn av stanken er området forlatt og ubeboelig. Faktisk kan ingen til denne dag gå forbi det stedet uten å holde seg for nesen, så mye puss kom det ut av kroppen hans og så vidt spredte det seg ut over marken.”

Papias, ”Exposition of the Oracles of the Lord”, sitert av Apollinaris av Laodicea, kristen prest og historieforteller.

 

 

”De 12” blir ”de 7” – på en måte

Den oppstandne Jesus beordrer de elleve disiplene å vente på kraften fra Den hellige ånd i Jerusalem. I Apostlenes Gjerninger trekker de lodd om hvem som skal erstatte den uheldige Judas Iskariot. De velger Matthias over Barsabas Justus og slik blir den magiske sirkelen hel igjen. Apostlenes Gjerninger ordlegger seg underlig: ”Nå må en av disse sammen med oss være vitne om at han er stått opp.”
På dette stadiet har tallet ”tolv” fortsatt en guddommelig eller mystisk betydning.

Men etter et mellomspill med Peter i hovedrollen (pinse-preken, første mirakler, arrest, arrest igjen, osv.) har ”de tolv” utspilt sin rolle. Dekkhistorien er at apostlene ikke lenger vil ”gjøre tjeneste ved bordene” (Apostlenes Gjerninger 6,2) eller pleie ”greske enker” – de vil vie seg til bønnen og tjenesten med Ordet. De bestemmer at syv menn, fylt med Den hellige ånd, skal stette det mer verdslige velferdsarbeidet.

Det som undergraver troverdigheten til denne historien er at fra dette tidspunket forsvinner nesten de opprinnelige (jødiske) disiplene, som nå fritt misjonerer. Istedet er det de nye ”hellenistiske” gutta, etter sigende utpekt til velferdsarbeid, som stjeler showet.

Først ut er Stefanus, som holder en stor tale og blir den første martyren, fulgt av Filip (må ikke forveksles med disippelen ved samme navn) som gjør mirakler i Samaria i konkurranse med trollmannen Simon. Filip omvender også hoffmannen i Etiopia og ”forsvinner” fra Gaza og dukker opp igjen i Asjdod 40 km unna, takket være Den hellige ånd (Apostlenes Gjerninger 8,39)! Han brukte såvisst ikke mye tid på å gjøre tjeneste ved bordene. Noen-og-tjue år senere var Filip i Cæsarea, hvor han som far til fire jomfruer/sannsigere, var vert for apostelen Paulus.

De andre grekerne – Prochorus, Nicanor, Timon, Parmenas og Nicolas – nevnes aldri igjen. Som de fleste av de navngitte apostlene er de der bare for å fylle opp antallet. På dette punktet har Apostlenes Gjerninger blitt en eventyrbok om Paulus. De opprinnelige vitnene utvalgt av Jesus, de guddommelig utvalgte ”fiskerne av sjeler” som skulle spre de gode nyhetene ”til verdens ytterpunkter”, har falmet bort og blitt glemt.

 

Skyggekirken

Etter apostlenes ”død”, gir ikke engang Kirkens egne ’historikere’ oss noen store misjonærer (skjønt de gjør et tappert forsøk med Ignatius). Et gap på mer en to århundrer fylles med en anonym skyggekirke.

I ettertid ble dette gapet fylt med ”lidende kristne” – et falsum funnet opp av en triumferende Kirke for sin egen æres skyld, utbrodert i langdrag av kreative middelalderske kirkemenn og drøvtygd i vår egen tid av Hollywood.

 

   

 

Propagandaen kokte ihop en fantasifull historie der ”martyrenes blod ble til kirkens spire”. Den vil ha det til at en utvikling fra hemmelighold til åpenhet fant sted, der modige, fromme, ydmyke og noble troende kom ansikt til ansikt med både rasende løver og sadistiske keisere. Ved å la seg underkue og lide med et guddommelig inspirert pokerfjes, vant disse kristendommens pionerer den mørke og grusomme hedenske verdens respekt og kjærlighet.

 

Hvem forfulgte hvem?

Gjennom århundrene kan en håndfull kristne ”martyrer” finnes noen få steder. Antallet er langt i fra et tegn på noen generell eller langvarig forfølgelse av de tidlige kristne. Det er ikke mer enn hva vi kan forvente av et brorskap som innen Konstantins kupp talte noen titusen og hadde rekruttert størstedelen av medlemmene sine fra kriminelle og marginale samfunnslag. Den generelle forfølgelsen av kristne begynte da Det kristne imperiet slapp løs sin grusomhet på kjetterne.

Romerriket varte i mer enn tusen år og forfulgte kristne i mindre enn 12 av dem. Det kristne imperiet (Den katolske kirken) varte også mer enn tusen år, og har alltid forfulgt ikke-kristne.


Forfølgelse – Den hellige moderkirken finner opp sine heroiske røtter


 

Related articles
 
  Circus! Circus! – 'Apologetics' – Fundamentally Flawed
 
  "Saint Peter" – Linking Rome back to the Godman
 
  Constantine – Pagan Thug Makes Christian Emperor
 
  Winter of the World – The Terrible Cost of "Christendom"
 
  Heart of Darkness – The Criminal History of the Christian Church
Home
MAJOR SECTIONS
Still holding to the idea that some sort of holy man lies behind the legend? Better check out...
Godman – Gestation of a Superhero

A closer look at the glib assertion that the Jesus story "got off the ground quickly and spread rapidly."
What DID the Early Christians Believe?


Many currents fed the Jesus myth, like streams and tributaries joining to form a major river.
Sourcing the legend – The Syncretic Heritage of Christianity


Much of the mythology of Christianity is a rehash of an older and even more transparent fabrication – Judaism.
Jew Story – The Way of the Rabbi


Human ingenuity and cunning is matched by mankind's equally monumental credulity and wishful thinking.
Christianity's Fabrication Factory


Church organisation, authority and membership preceded rather than followed the justifying doctrine. As the organisation and its needs changed so has the ‘Testament of God’ adapted accordingly.
Dogma – The Word in all its Savage Glory

From religious policeman to grandee of the church, from beast fighter in Ephesus to beheading in Rome, Paul's story has more holes than a swiss cheese.
 
St Paul the Apostle Dead in the water?


Orchestrated by ambitious Christian clerics, a cancer of superstition, fear and brutality was imposed across Europe.
Heart of Darkness – The Criminal History of the Christian Church


The Christian Heaven may have been a vain folly but the Christian Hell has been real enough.
Hell on Earth – A Brutal Superstition Spreads Across the World


Raised to the status of State religion the Christian Church reigned over the destruction of civilization. As the centuries passed religious barbarism grew ever more vicious.
Winter of the World – The Terrible Cost of "Christendom"

For two millennia Christianity's anti-sexual, puritanical doctrines have inflicted untold damage on the mental, emotional and physical lives of countless millions of people.
Those SEXUALLY hung-up Christians Loved-up for Jesus


With a Jewish father (stern patriarch) and a Christian mother (obsession with guilt and heaven) it is not surprising that Islam grew up a bit of a tartar.
Islam's Desert Storm – 'Christendom' Reaps a Whirlwind

Heaven help us. The richest, most powerful nation in history has a psychotic infatuation with Jay-a-sus the Lawd!
The Christianizing of the Americas
 

 

Enlighten a friend e-mail this page

 

Copyright © 2010 by Kenneth Humphreys.
Copying is freely permitted, provided credit is given to the author and no material herein is sold for profit.