’Apologetenes’ fundamentale feil
Kunsten å lure de usofistikerte
De såkelte ’bevisene’ for Jesu eksistens kan fylle mange sider. Milliard-industrien som står bak religionen har selvsagt sine innbitte forsvarere av Troen (apologeter). To moderne favoritter blant de frelste er pastor Lee Strobel (The Case For Christ) og Josh McDowell (Evidence That Demands a Verdict). Ingen av disse bøkene gir seg ut for å være vitenskapelige. Bak en fasade av ’objektivitet’ løper de partiske ærend for den evangeliske sak. Men all den applaus disse moderne apologetene mottar fra et takknemlig Kristus AS kan ikke skjule at logikken deres raser sammen ved nærmere ettersyn. Tåke- og tullprat lurer bare de lettlurte, men det er nå engang religionenes varemerke.
Apologetene har ingen ukjente Jesus-relikvier på lur, og ingen bunke med Jesu hemmelige memoarer (men de har skruppelløse allierte i relikvie-bransjen, så dette kan endre seg). I stedet er sirkusteltet deres fylt med ikke noe mer håndgripelig enn lurerier og tvilsom logikk. Det som holder det hele sammen er det universelle superlimet TRO.
En slik parade av humbug og klovnerier ville vært en kilde til latter og smil, hadde det ikke vært for at dette er så ’rasjonelle’ som enkelte kristne blir.
I tiden før Middelalderen prøvde de opprinnelige kristne apologetene å starte halv-rasjonelle debatter med de greske filosofene. Disse på sin side ignorerte først de kristne og latterliggjorde dem som dårer. Men innen tre generasjoner hadde Kristus-fanatikerne overtatt Det romerske imperiet, og latteren stilnet.
 1. ”Det står i Bibelen”-argumentet
Tro det eller ei, i et måpende fravær av logisk tenkning er selve eventyrboken apologetenes viktigste ’bevis’ for eventyrbok-helten sin. Bibelen får det spesielle privilegiet å bekrefte sin egen sannhet. I religiøse lurendreier-vendinger kalles Bibelen ”unik” og ”historisk troverdig”. Det er sant fordi det står at det er sant. Hendig, ikke sant? (Så hendig, faktisk, at Muhammed brukte samme ”logikk” i Koranen.)
Kan narrespillet gis troverdighet ved at skriftene gir enkelte korrekte kronologier og beskrivelser av folk, steder og begivenheter? Ikke i det hele tatt. Som all fiksjon setter også Bibelen en rekke (usannsynlige) begivenheter, en flom av navn og en mengde uverifiserbare detaljer, inn i en mer eller mindre kjent historisk setting. Det romerske Judea var virkelig nok. Jerusalem eksisterte i det første århundret, du kan besøke ruinene. Men all historisk fiksjon har referanser til den virkelige verden. En roman slutter ikke å være fiksjon bare den blir ”realistisk” nok.
Spørsmålet er: Fantes det en hellig snekker som gikk på vannet, vekket de døde og ble tatt opp til himmelen?
Blandt alle bibelske halvsannheter, fantasier og sammenblandede historier presentert som ”historiske bevis”, kan utallige ”vitner” til superhelten Jesus framskaffes. Andre karakterer i fabelen gir vitnesbyrd om den hellige snekkerens eksistens. Dette blir som å bevise Donald Ducks eksistens ved å sitere Skrue McDuck.
Jomfrufødselen? Vi har Lukas’ beretning om gjetere og engler (Lukas 2). Han skriver minst 60 år etter den påståtte fødselen (i virkeligheten nærmere et århundre), og står fram som vitne til en ordrett dialog på en beitemark natterstid.
Jesus gjør vann til vin? Her har vi apostelen Johannes som vårt eneste vitne (Johannes 2), og han skriver enda lenger etter hendelsen enn Lukas. I beste fall gjentar Johannes rykter (slik Lukas gjør), og det en mannsalder etter den påståtte begivenheten.
Og hvem kan stå inne for den messianske grand finale, oppstandelsen? Bevis for den ’oppstandne Kristus’ kommer fra Paulus sin beretning om 500 uidentifiserte vitner, og at de 12 apostlene og Paulus selv så ham (1 Kor, 15). Matteus gir oss to fot-tilbedende kvinner og 11 disipler i en fjellside. Markus presenterer tre kvinner (Maria Magdalena, Jakobs mor Maria og Salome), to forbipasserende og de 11 som spiser lunsj (Markus 16). Og endelig, Johannes nevner Maria Magdalena og disiplene, med spesiell referanse til den tvilende Thomas (Johannes 20).
Kjernen i hele det onde byggverket som er kristendommen – troen på den oppstandne frelseren – hviler på knapt 500 ord skrevet i en gammel, usammenhengende og tvers igjennom utroverdig bok.
Men meningen er vel at man på dette tidspunkt har forlatt all kritisk tenkning, og knelt og bedt om tilgivelse for i det hele tatt å ha tvilt på den åpenbarte sannheten.
 2.
”Andres tro er bevis”-argumentet
Etter å ha samlet sammen papirdukke-karakterer fra selve historien som ”vitner”, fortsetter den tvilsomme logikken med å la en mengde av troens brødre (vel, faktisk bare noen få individer) presentere sine vitnemål.
De tidlige kristne blir presentert som ”bevis”. Slik blir de nedskrevne tankene til kirkefedre som Ignatius, biskop av Antiokia (50-ca 115), krumtappen i katolisismens krav på verdensherredømme. I en imponerende underholdende historie om hans martyrdom og kjendis-turné, blir bispe-superstjernen dømt til døden ved ville dyr av den feige keiser Trajan (sannheten er at han var
kjent som en mild hersker).
Vi blir bedt om å tro at på en tid da alle Romas ressurser ble samlet for en krig mot Parthia, lot keiseren være å bruke en fullstendig brukbar lokal arena i Antiokia for henrettelsen av Ignatius. Han beordret i stedet en vakttropp å dra fangen den lange veien rundt Det østre imperiet og tilbake til Roma. Den forlengede reisen ga fangen muligheten til å møte og hilse på høytstående kristne hvert steg på ferden. På veien skriver Ignatius (som er fast bestemt på å bli martyr) 15 mirakuløse brev. De er adressert til slike viktige personer som Jomfru Maria og en biskop som ikke engang ble født før etter Ignatius’ død!
Disse brevene er ikke historiske sannheter, men katolske dogmer. Ignatius blir gjort til talerør for 300-tallets ortodoksi, tilbake-datert til å bli en nyfrelst fantasi fra 100-tallet. Den villige biskopen advarer brødrene om all slags ”kjetteri” og henstiller alle biskoper til blind lydighet.
I fabelen hvor han blir gjort til biskop av selveste apostlene og så selv instruerer biskop Polykarp av Smyrna (døde ca 166), blir Ignatius gjort til ”the missing link” mellom det palestinske eventyret og virkelighetens katolske biskopers autoritet. Den første romerske presten som kalte seg biskop, Anicetus (156-166), gjorde dette mens han korresponderte med Polykarp.
På lignende vis blir biskop av Alexandria Flavius Clements (ca 150-216), Justin (så verdig en ”martyr” at det blir del av navnet hans), og den galliske biskopen Irenaeus selektivt sitert for å bevise eksistensen til personer som ”levde” et århundre eller mer før deres egen samtid.
Enkelt oppsummert, bevis på tro er ikke bevis på virkelighet. Hvis den argumentasjonen hadde vært gangbar, burde mer enn 3000 år med tilbedelse av de egyptiske og indiske gudene bevise dem, og det samme gjelder gudene fra Hellas og Nord-Europa!
Lureriet fortsetter fram til nåtiden, med vitnemål fra ”ekspert-troende” presentert som bevis på en gudemann hvis eksistens ble betvilt allerede på 100-tallet. Vitnemål fra ikke-troende eksperter er selvsagt ikke noe mot-bevis i apologetenes verden.
Bevis på Tro – gravene til den Hellige Ibis ved Saqqara, Egypt |
 |
Flere millioner mumifiserte fugler vitner om århundrer med gammel egyptisk tro. Ofrene var til ære for den kongelige arkitekten Imhotep, guddommeliggjort som Asclepius, den greske guden for medisin.
Det må jo bety at Asclepius var virkelig? |
|
|
 3.
”De lidende disipler”-argumentet
Dette tar virkelig kaka. Apologeten vår, vel vitende om at ikke-kristne også har sin tro, blåser nå opp en løgn, oppfunnet av en seirende Kirke og udødeliggjort av Hollywood. ”Ville disiplene ha lidt og dødd for en fabrikkert frelser?” (Dramatiske bilder av steining, halshugging, ville dyr.)
Denne idiotiske tankegangen ødelegges av to realiteter:
1. Mennesker lider og dør hele tiden for gale grunner.
Ble 9/11-terroristene tatt rett opp til det islamske paradiset de trodde på?
Hedninger ble drept av de kristne – beviser det at Tor og Odin eksisterer?
2. Det finnes INGEN bevis for apostlenes eksistens og INGEN bevis for at de kristne led eller ble forfulgt i utstrakt grad – før Det kristne imperiet vendte sitt raseri mot kjetterne.
Paulus, for eksempel, nevner ikke at en eneste apostel ble henrettet. Dette gjør selvsagt ingenting med det populære eventyret om av keiser Nero ”brente de kristne”.
La oss ikke glemme at på en enkelt dag i 1209 ved Beziers i Languedoc-regionen i Sør-Frankrike, ble flere kristne drept av andre kristne enn i alle de tjue årene den ”store forfølgeren” keiser Diocletian hersket. Bevis på kristen, ikke hedensk, barbarisme.
Om man dreper eller dør for religionen er visst ett fett. Men død og mord inspirert av religion beviser ingenting.
 4. ”En legende kan ikke oppstå så raskt”-argumentet
Kort fortalt går argumentet som følger: ”Troen på Jesus Kristus og oppstandelsen oppstod nesten umiddelbart. En legende kan ikke på så kort tid utvikle seg og dekke over en underliggende, mindre dramatisk historisk hendelse.” Myter, blir vi fortalt, blir til over generasjoner. Virkelig?
Vi blir fortalt at vitner som fortsatt var i live ville ha ropt ”løgn” hvis historieforfatterne prøvde seg på faktafeil. Dette er en fantasifull men vanvittig påstand, som forutsetter at en hær av litteraturkritikere saumfarte rabbinernes skriblerier i hver en getto og skrivesal i Det østlige romerske imperiet. Argumentet sniker også inn den grunnløse antagelsen at evangeliene ble skrevet ’tidlig’, når sannheten er at de ble til midt på 100-tallet, da alle vitner fra første halvdel av det første århundret var døde for lengst.
Likevel, apologetene påstår at innen et tiår eller to etter Jesu død, hadde ’en mengde’ kristne mer eller mindre den samme tro. ”Dette,” sier argumentet, ”ville vel bare skjedd dersom noe virkelig fantastisk hadde hendt?”
Feil.
La oss ha en ting klart: Vi leter etter bevis for Jesus Kristus. Det betyr ikke at vi antar en spesifikk dato for korsfestelsen av helten vår og så teller dager til det finnes kristne. Ingen tviler på at troen på en messiansk gudemann oppstod en gang sent i det første eller tidlig i det andre århundret. Legenden er en sammensatt konstruksjon som ble til over mange generasjoner. Dens framvekst på bakgrunn av lidelsen til jødene og de undertrykte under romernes styre er et fascinerende tema.
Men å sette et vilkårlig historisk tidsvindu (Jesu påståtte liv) inn i denne utviklingen, er et bedrag.
Hva TRODDE de tidlige kristne på?
Noen utfordrere i kampen om ’sannheten’:
Kristne som IKKE trodde på en menneskelig Jesus:
Doketisme: ”En illusjon av et menneske...”
Valentinisme: ”Oppstandelse fra ignoranse...”
Markionisme: ”To guder, Jesus sendt ned...”
Manikeisme: ”Ånden kan ikke fanges...”
Kristne som trodde på en menneskelig Jesus, men IKKE på hans guddommelighet:
Basilidisme: ”Jesus ikke korsfestet...”
Ebionisme : ”Jøder for Jesus, Paulus en kjetter...”
|
|
Det som er slående er den variasjonen av kristendommer som fantes allerede fra første stund, og det fantes ingen universell tro, enten det gjaldt Jesus som levende eller oppstanden.
Bevisene for Jesu ’menneskelige eksistens’, som de tidlige kristne verken var enige om eller ville bekrefte, var et spørsmål om hard konkurranse. Mange kristne mellom år 100 og 500 hadde INGEN tro på en Jesus av kjøtt og blod, den tanken var et hån mot deres tolkning av det guddommelige.
Av de som snakket om en Jesus som hadde levd blant mennesker var det mange som avviste tanken om at helten deres hadde vært en gud, det var blasfemi for en monoteist å tro noe slikt.
Den ulne tanken om en Jesus som er ”sant menneske og sann gud” ble ikke formulert som en trosbekjennelse før i Antiokia i år 251, og ble deretter påtvunget verden av de romerske keiserne.
De første kristne hadde langt ifra noen felles troskjerne, det fantes en bisarr spennvidde av meninger og denne variasjonen fortsatte på tross av de senere forfølgelsene av det uortodokse iverksatt av stat/kirke.
 5.
”Mengden av dokumentasjon”-argumentet
Dette er virkelig et slag under beltestedet.
”Vet du,” sier apologeten, ”at det finnes bare én kopi av manuskriptet om Cæsars galliske kriger og det er fra 900-tallet? På den andre siden finnes det 20000 kopier av evangeliene, på flere språk, datert fra 700- til 1300-tallet. BEVISER ikke dette at Det nye testamentet er riktig?”
Logikken er frastøtende. En løgn som gjentas mange nok ganger er altså bedre enn én sannhet? Det eneste viktige poenget er hvor få kristne manuskripter – eller til og med biter av manuskripter – som kan dateres fra tiden før kulten ble gjort til statsreligion i Romerriket.
Hele biblioteker med antikk visdom og kunnskap ble brent av de kristne. På Kirkens ordre var de bibelske fantasiene i århundrer den eneste tillatte lektyren. Og så er dagens apologeter freidige nok til å latterliggjøre mangelen på klassisk kunnskap? Det er som om nazistene hadde beklaget seg over mangelen på jødisk litteratur.
 6.
”Flaue feil”-argumentet
Moderne akademikere avslører det barbariske tøvet som står i Bibelen stadig vekk. Mennene som for 1800 år siden skrev evangeliene visste ingenting om vitenskap og rasjonalitet. De kunne ikke forutsi de evner og innsikter som i den fjerne framtiden kom til å knuse de fromme fantasiene deres.
Ja, inntil realtivt nylig var Bibelen en forbudt bok, bare tillatt for presteskapet. Fra den store samlingen med tullprat, ble utvalgte tekster lest på latin (eller gresk) for en analfabet bonde-befolkning. Hvem av dem kunne legge merke til mengden av feil, motsigelser og absurditeter?
Nå vet vi alt dette og mer til.
Men uten skam snur apologetene dette til sin fordel: ”Feilene beviser den grunnleggende sannheten. Hvis forfatterne hadde ønsket å lyve, hadde de ikke gjort noen feil.”
Langt ifra. Forfatterne var svindlere – som ikke kunne ha forutsett utdanning, trykkekunsten, datamaskiner eller internett.
 7.
”Ingen troverdige historikere”-argumentet
”OK,” sier apologeten som sin siste utvei, ”hvis alt det du sier er sant, hvorfor ser vi ikke lange køer med akademikere som står klare til å støtte Jesus-myte-teorien?”
De religiøse er generalister som med bred pensel har meninger om livet, døden og evigheten. I vitenskapen blir akademikerne derimot stadig mer spesialiserte, de vet mer og mer om mindre og mindre. Profesjonell utvikling kommer fra små framskritt innen et snevert forskningsområde. Forståelig nok kvier mange seg for å kommentere noe utenfor sitt felt.
Innenfor rammene for sine felt, utfordrer akademikere bibelsk nonsens stadig vekk. Mange er sitert i denne artikkelsamlingen, og har gjort teorien om Jesus som myte mulig. Få velger å utfordre ”Kirken” med sine milliarder dollar og millioner av lettlurte tilhengere. For å sette alle brikkene på plass og vise dem fram i en større sammenheng, trengs mennesker som ikke er underlagt forskningens politikk.
Men når dette er sagt, ideen om at Jesus fra Nasaret aldri har eksistert er ikke ny, men har blitt framholdt av en minoritet av forskere i mer enn 200 år.
Tvil rundt den bokstavelige sannheten om gudemannen ble ikke først uttrykt av sekulære, men av liberale teologer som satte fornuften over troen. Dessverre snur fundamentalister denne holdningen på hodet, og lar troen seire over fornuften.
Her er de. De beste bevisene for å tro på en oppstanden Jesus.
Fem tredjehånds anekdoter med ”observasjoner”!
(Og du trodde bevisene for masseødeleggelsesvåpen i Irak var litt tynne...)
”Etter evangeliene å dømme, virker det som om aktivitetene til den oppstandne Jesus i de førti dagene etter hans død inkluderte: en frokost, en og en halv middag, et kort møte på et gravsted (uten klær), to fotturer på landsbygda, minst syv samtaler... Det er klart at historiene fra denne seksukersperioden motsier hverandre med hensyn til antall observasjoner av Jesus og stedene han ble observert, hvem som var vitner, og til og med datoen og stedet for himmelfarten.”
T. Sheehan (The First Coming, side 95,7)
Paulus’ første brev til korinterne, kapittel 15:
”...han viste seg for Kefas og deretter for de tolv. Deretter viste han seg for mer enn fem hundre troende søsken på én gang. Av dem lever de fleste ennå, men noen er sovnet inn. Deretter viste han seg for Jakob, deretter for alle apostlene. Aller sist viste han seg for meg, jeg som bare er et ufullbåret foster.”
Evangeliet etter Johannes, kapittel 20:
”I det samme snudde hun seg og så Jesus stå der, men hun skjønte ikke at det var han.”
”Det var om kvelden samme dag, den første dag i uken. Av frykt for jødene hadde disiplene stengt dørene der de var samlet. Da kom Jesus; han stod midt iblant dem...”
”Åtte dager senere var disiplene igjen samlet, og Tomas var sammen med dem. Da kom Jesus mens dørene var lukket; han stod midt iblant dem...»”
Evangeliet etter Lukas, kapittel 24:
”Mens de nå snakket sammen og drøftet dette, kom Jesus selv og slo følge med dem. Men det var noe som hindret dem i å se, så de ikke kjente ham igjen.”
De nærmet seg nå den landsbyen de skulle til, og han lot som han ville dra videre. Men de bad ham inntrengende: «Bli hos oss! Det lir mot kveld, og dagen heller.» Da gikk han med inn og ble hos dem. Og mens han satt til bords med dem, tok han brødet, bad takkebønnen, brøt det og gav dem. Da ble øynene deres åpnet, så de kjente ham igjen; men han ble usynlig for dem.”
”Mens de talte om dette, stod Jesus midt iblant dem. De ble forskrekket og redde, for de trodde de så en ånd. Dermed viste han dem sine hender og føtter. Men enda kunne de ikke tro for bare glede og undring. De gav ham et stykke stekt fisk og noe av en honningkake, og han tok det og spiste mens de så på.”
”Så førte han dem ut mot Betania, og han løftet sine hender og velsignet dem. Og mens han velsignet dem, skiltes han fra dem og ble tatt opp til himmelen.”
Evangeliet etter Matteus, kapittel 28:
Da skyndte de seg bort fra graven, redde, men jublende glade, og de løp for å fortelle det til disiplene. Og se, Jesus kom mot dem. De gikk fram og omfavnet føttene hans og tilba ham.”
”Men de elleve disiplene dro til Galilea, til fjellet der Jesus hadde sagt han ville møte dem. Og da de fikk se ham, falt de ned og tilba ham; men noen tvilte. Da trådte Jesus fram og talte til dem.”
Evangeliet etter Markus, kapittel 16:
”Etter at Jesus var stått opp igjen, tidlig den første dagen i uken, viste han seg først for Maria Magdalena, som han hadde drevet sju onde ånder ut av. Hun gikk av sted og fortalte det til dem som hadde vært med ham, og som nå sørget og gråt.”
”Senere viste han seg i en annen skikkelse for to av dem mens de gikk på veien og skulle ut på landet. Også disse kom og fortalte det til de andre, men de trodde ikke dem heller. Til sist viste han seg også for de elleve mens de var samlet til måltid. Han bebreidet dem for deres vantro og harde hjerter, for de hadde ikke trodd dem som hadde sett at han var stått opp.”
”Etter at Herren Jesus hadde talt med dem, ble han tatt opp til himmelen og satte seg ved Guds høyre hånd.”
Fortapt, sier Biskop
”Hvis man ikke kan tro på Jesu oppstandelse slik den beskrives i evangeliene, da er kristendommen fortapt.
For dette synet på oppstandelsen er ikke troverdig, og uten et syn som hviler på sannheten og autentiteten til Jesu oppstandelse, er heller ikke kristendommen troverdig.”
Biskop John Shelby Spong (Resurrection: Myth or Reality? A Bishop’s Search for the Origins of Christianity, side 238).
|
Copyright © 2004
by Kenneth Humphreys.
Copying is freely permitted, provided credit is given to the author and no
material herein is sold for profit.
|
