Kristendom uten Jesus?

Del 1

Fromhet og ønsketenkning avler en Gudemann

Sources:
J. R. Porter, The Lost Bible (Duncan Baird, 2001)
John Allegro, The Dead Sea Scrolls and the Christian Myth (Westbridge, 1979)
M. Baigent, R. Leigh, The Dead Sea Scrolls Deception (Jonathan Cape, 1992)
Don Fleming, Bible Knowledge Dictionary (Scripture Press, 1990)
Luigi Cascioli, The Fable of Christ (Luigi Cascioli, 2001)
David Watson, Jesus, then and Now (Lion, 1983)
W. P. Ball, et al, The Bible Handbook (AAP, 1986)
Nicholas Carter, The Christ Myth (Historical Review Press, 1993)
Keith Hopkins, A World Full of Gods (The Free Press, 2000)


email the author –
Kenneth Humphreys
Site Search: search tips    site map
15.03.10

This article and over fifty others are now available as a book. For your copy order here.

Translated into Norwegian by Kjell Roll Elgsaas

 

 

Mann eller myte?

JK kan være alt det du vil han skal være, hippie-filantrop eller Hærskarenes Gud. Flott, hva?

 

 

 

 

 

 

Dødehavsrullene

Mellom 1947 og 1956 ble mer enn 800 antikke dokumenter, nesten alle ufullstendige, funnet i huler nær ruinene av Khirbet Qumran på den nordvestlige bredden av Dødehavet.

Tidlige kopier av jødiske skrifter (spesielt av Jesajaboken) viste seg å være av spesiell interesse for staten Israel, da funnene skjedde samtidig med landets grunnleggelse.

Men de virkelig interessante funnene er de «sekteriske» rullene som omhandler de forskjellige rivaliserende gruppene som fantes under kristendommens fødselssmerter.

De ortodokse GT-skriftene fra Qumran ble publisert uten videre.

Men de «sekteriske» tekstene ble effektivt skjult for forskningen i nesten et halvt århundre, kun tilgjengelig for et forbund av dominikanske skriftlærde fra Ecole Biblique og et godkjent «internasjonalt team» av katolske og jødiske akademikere.

Gudene vet hvilke funn som ble lagret dypt nede i Vatikanet eller som simpelthen ble ødelagt.

 

 

 

 

 

 

Den første «Kristus»?

Den persiske «Kongenes Konge» Kyros den Store (580-529 før vanlig tidsregning) var en tidlig frelser for jødene.

 

 

 

 

 

 

Strålende konge…

Antiokos IV Epifanes, moderniserte politikk som favoriserte en urban elite.

 

 

…eller rabiat ekstremist

Mattathias, startet den Makkabeiske krigen (og den lange veien fram mot «Jesus») ved å myrde en frafallen med-jøde.

«La alle som er tro mot loven og pakten følge meg»

- Første Makkabeerbok 2,27.

 

 

 

 

 

 

 

Fra Dødehavsrullene

Fellesskapsloven, eller «Disiplin-manualen» (MD)

= Regler for innvielse, liturgi, religiøse plikter, og straffer for prester av en annen orden.

Den eldste av rullene, deler av den er kanskje fra det andre århundret før vanlig tidsregning. Men noen tilføyelser er så unge som det første århundre etter vanlig tidsregning.

 

• Den Messianske LovenMenighetens Lov» - 1Q28a), fra midten av det første århundret før vanlig tidsregning.

= Regler for de «siste dager» for «Saduks sønner»

«Israels Messias» er en politisk leder, underordnet høyestepresten. Sammen leder de et Råd og er i praksis «samfunnets pillarer».

 

 

 

 

Andre Makkabeerbok, herfra stammer ideer om oppstandelse, Gud som dommer og om et evig liv for de som blir funnet verdige.

 

 

 

 

 

Den jødiske «Aleksander»

En hasmoneisk mynt med «Kong Yehonatan» (Aleksander Jannæus, 103-76 f.v.t.)

 

Den åttearmede stjernen inne i et diadem er et hellenistisk symbol på kongemakt.

«Jeg ser ham, men ikke nå, jeg skuer ham, men ikke nær. En stjerne stiger opp fra Jakob, en kongsstav løfter seg fra Israel. Han skal knuse Moabs tinninger og skallen på alle sønner av Set.»

- Fjerde Mosebok 24,17.

 

 

 

 

Aleksander Jannæus var en brutal Makkabeer-konge som korsfestet sine fiender, deriblandt ganske sannsynlig den esseerlederen som var en tidlig modell for JK.

 

 

 

 

 

Golgata - Hodeskallenes sted


 

 

 

 

Fra «Damaskus-dokumentet»

Korsfest!


«Slik skal du utrydde all ondskap blant dere, og alle Israels barn skal høre det og frykte det…

Hvis en mann har begått en synd som skal straffes med døden og han flykter og forbanner sitt folk, Israels barn, skal dere korsfeste ham og han skal dø…

De er forbannet av Gud og menn, de korsfestede; slik skal dere ikke gjøre landet jeg har gitt dere urent.»

- CD 64,6-12.

 

 

 

 

 

 

 

Fra Dødehavsrullene

Kommentarer til Habakkukboken. Beskriver kampen mellom Den Rettferdige Læreren og de to motstanderne hans, Løgneren og Den Onde Presten.


Om den Onde Presten:

«Byen er Jerusalem, der gjorde en ond prest forferdelige verker og Guds tempel urent

- IQpHab 12, 7-9.

 

 

 

 

En superhelt i gjære

Var Jesus, som Alexander den Store eller Julius Cæsar, en virkelig historisk skikkelse som det senere ble knyttet legender og myter til? Eller en ren fiktiv karakter, slik som Huckleberry Finn eller Sherlock Holmes, framstilt som en virkelig person eller senere historifisert av andre?

Kanskje er ikke problemstillingen så opplagt: En person (kanskje flere) var vitterlig i tankene til Mark Twain og Arthur Conan Doyle da de konstruerte heltene sine. Twain var inspirert av sitt eget liv. Doyles detektiv-karakter var i stor grad basert på hans egen professor i medisin, Dr Joseph Bell. Gjør det Sherlock Holmes noe mindre fiktiv? (Interessant nok blir Homes’ typiske hatt aldri nevnt i Doyles historier, og den buede pipen var mange år senere skuespilleren William Gilette sitt bidrag. Slik utvikler myter seg.)

Når det gjelder Jesus, er de fleste mest komfortable med antagelsen om en eller annen «historisk kjerne». Det er intuitivt tilfredsstillende å tenke at noen må da stå bak legenden. Vi har tross alt kristendommen, og det er vanskelig å godta at noen «bare fant opp» Jesus Kristus og klarte å overtale andre om at han faktisk hadde levd og dødd. Man kan konkludere med at «det må ha vært en Jesus» uten noe forskning overhodet, hvilket selvsagt er nettopp det de fleste gjør.


Vanlig feil

Og likevel, en slik «sunn fornuft»-tilnærming er en felle. Den er en misforståelse godkjent og oppmuntret av presteskapet. De diskuterer gladelig om helten har krav på guddommelighet («det er et trosspørsmål»), men vil ha oss alle til å akseptere Jesus fra Nasaret som et historisk faktum. For dem har avkreftingen av dette «faktum» kataklysmiske konsekvenser og derfor motsetter de seg denne muligheten med alle midler.

Men guder kommer og går, det viser ruinene i det nordlige Egypt og i Hellas. Fantes det noen gang en Horus eller en Apollo? Det har ingen betydning hvorvidt en uklar figur på noe tidspunkt var bevisst i tankene til de første prestene som oppfant fablene. De olympiske gudene hersket i to tusen år og de egyptiske guddommene i dobbelt så lang tid.

Ingen «bare fant på» Jesus. Hvis vi vandrer gjennom århundrer med fabrikkasjon og glorifisering som munner ut i den endelige Jesus Kristus, og nøye undersøker de etterfølgende to hundre årene med utvikling av dagens Herre og Frelser, så ser vi at gudemannen er resultatet av en høyst troverdig og overbevisende prosess som bygger på tidligere tiders legender og på fromhet og skrifter alene. Tro skapte mannen, mannen skapte ikke troen.

 

Jødisk historie i et nøtteskall

Det er noe poetisk gjentagende i gammel jødisk historie: I en rettferdig stat krenker folket Gud ved frafall fra troen og tilbedelse av falske guder. Gud straffer dem, vanligvis med en fremmed invasjon. Folket ropet på Gud i sin nød. Gud hører deres bønner og sender en frelser som leder dem tilbake til rettferdighet. I førti år vandrer de langs Herrens veier. Men så krenker folket Gud ved frafall fra troen og tilbedelse av falske guder…

Tanken om en periodisk «frelser» går langt tilbake for jødene - i alle fall tilbake til Hiskia og Josjia i det sjuende århundre før vanlig tidsregning - men så var da jødene også alltid et marginalt folk underlagt mektige imperier.

Tilblivelsen av jødedommen - etter kollapsen av det nordlige kongedømmet Israel - forhøyet mytene om Moses, Josva, David og Solomo som hellige rase-helter. Men teokratene hadde knapt begynt på fantasiene sine før virkeligheten innhentet dem. I det sjette århundre før vanlig tidsregning befant presteeliten seg i eksil i Babylon. En generasjon senere, da perserne vant over babylonerne, var terningen igjen kastet. Jødenes «frelser» var denne gang en persisk konge, Kyros den Store, hvis imperiske planer ble støttet av en teokratisk koloni i Judea.

 

«Den salvede hyrde»

Takknemlige skrivelystne prester la villig og stadig nye storverk til den ild-tilbedende persiske kongen. I følge den senere Jesaja-boken var Kyros både Herrens hyrde og Den salvede (og tittelen «salvet» signaliserer en guddommelig tillatelse til å herske).

«Om Kyros sier jeg: «Han er min hyrde, han skal fullføre alt det jeg vil; han skal si om Jerusalem: Byen skal bygges! og om templet: Det skal bli grunnlagt på ny!»

«Så sier Herren til Kyros, sin salvede, han som jeg holder i hans høyre hånd, for å tvinge folkeslag under ham, løse beltet om livet på konger og åpne dørene for ham, så ingen porter skal være stengt.»

-Jesaja 44, 28 og Jesaia 45


Like avslørende er referansene til en viss yppersteprest som er i følge med gjenoppbyggerne av tempelet (Serubabel, Haggai, Esra) og som dukker opp i bøkene Sakarja og Haggai, nemlig Jesus (Joshua bar Josedech).

Dette var selvsagt et vanlig (helte)-navn, men senere kristne forfattere kom til å bruke disse referansene for å underbygge «profetier» om sin egen mirakelmann. Slik argumenterer Justin Martyr, den første post-apokalyptiske kristne teoretiker, på midten av det andre århundre:

«Åpenbaringen blant folket ditt i Babylon i dagene til presten Jesus var et forvarsel om det vår prest skulle oppnå, han som er Gud og Kristus sønnen av Gud alles far.»

-Dialog med jøden Tryphon, 115


Denne «poetiske» gjentagelsen av navn og historieelementer foregikk i det kjedsommelige, mens legenden om den universelle frelseren sakte tok form.

 

Den makkabeiske revolusjon - Religionen gjærer

Grekerne fordrev perserne og i løpet av mer enn 150 år med gresk styre ble det slutt på det teokratiske kvelertaket som det jødiske presteskapet hadde på dette folket. Helleniserte reformatorer kom til makten og tidlig i det andre århundret før vanlig tidsregning forsøkte reformatorene i samarbeid med selevkidkongen Antiokos Epifanes («den strålende») å sette i gang en gjennomgripende hellenisering av Judea. De uavhengige prestene Jason og Menelaus ble opphøyet til yppersteprester, og gjorde slutt på det århundrelange monopolet til familiene Onias og Saduk. Tradisjonell tilbedelse, omskjæring og sabbaten ble avskaffet.

Religiøse reaksjonære (Hasidim) næret opp under uroen som fulgte denne utviklingen. En populær motstand mot fremmed styre ble gradvis til en religiøs og væpnet kamp mot assimilering. Fremst blant opprørerne var presten Mattathias (Matitiyahu) og flere av sønnene hans. En av dem, Judas, fikk på grunn av kampviljen sin tilnavnet makkabi («hammer»), og dette gav igjen bevegelsen dens navn. Med geriljataktikk frustrerte de fire syriske hærers forsøk på å gjenta kontrollen.

Selv om det makkabeiske opprøret til slutt gav jødene en ustabil uavhengighet fra det greske Selevkidriket, møtte det nye «hasmoneiske» dynastiet en formidabel motstand på hjemmebane. Det nye monarkiet var hverken «Davidisk» eller basert på yppersteprest-slekten Aaron, og ganske forutsigbart viet prestekongene seg ikke til «rettsferdighet» men til aggressive kriger mot og plyndring av arabiske naboer.

Første Makkabeerbok anerkjenner at selv om Judas Makkabeeren «renset tempelet» for syrisk urenhet (dette er bakgrunnen for den jødiske høytiden Hanukkah), så ble dynastiet hans beruset på sin egen makt og falt fra Guds nåde.

Rundt år 142 før vanlig tidsregning, omtrent på samme tid som den greske garnisonen endelig trakk seg tilbake fra festningen i Jerusalem, fikk Simon Makkabeeren stilling som både yppersteprest og «ethnark», en prest/konge med ubegrenset makt. Sadukeerne var ikke akkurat fornøyde.

 

Esseerne - «Rettferdig læremester, sønn av menneske»

Drevet bort og truet av Hasmon-familien, flyktet nå en desillusjonert fraksjon av Sadukeerne til trygghet i villmarken (et område som grenser til Dødehavet, kjent som Damaskus). Å komme i forsvarsstilling i ørkenen har sine forløpere i skriften. Selveste Jesaja hadde foreskrevet: «Rydd vei for Herren, legg en kongsvei for vår Gud rett igjennom ørkenen!»

I det nødeløse miljøet var det å dele eiendom og «gjensidig kjærlighet» nødvendig for å overleve, og ble en del av en kodeks for religiøs ære. Først ved ‘Damaskus’, så i Judea, og senere gjennom etterfølgere i jødiske enklaver i diasporaen, grunnla disse puristene eller ‘fundamentalistene’ hierarkisk organiserte brorskap - fanatiske, militante og nesten utelukkende bestående av menn.

De var utstøtte som håpet på å bli gjeninnsatt, og var dermed spesielt opptatt av profetier og stjernetyding. Fra denne manien kan navnet som de mye senere ble kjent under ha oppstått: Esseere, fra det arameiske ‘assa’ som betyr ‘fysiker’, men også ‘eksorsist’ eller ‘magiker’. I sine egne tekster ble de kalt variasjoner av ‘Paktens voktere’, ‘Lysets sønner’ og ‘Saduks sønner’.

Den reviderte jødedommen deres gjenspeilet en forenklet deling av verden i to motsatte leire - dem selv, en kraft for sannhet og rettferdighet; og motstanderne, Mørkets sønner. Håp om framtidig ære kom fra tanken om Guds Kongerike - en lykkelig tilstand forutsett i Daniel, som ble skrevet omtrent på denne tiden. I en verdensrensende apokalypse skulle de syndefulle onde bli bekjempet.

Overbevist om at de selv var ‘Guds utvalgte’ som skulle arve Guds Rike, tok de Eldste nå på seg selv å tolke de jødiske tekstene allegorisk, tekster som til nå hadde vært tolket bokstavlig.

Håpet og forventningen deres var at en messias i en nær framtid skulle stige fram, en vismann som skulle tolke Moseloven korrekt, helbrede de syke og spå om framtiden. Nærværet hans ville være et tegn på Guds nært forestående Rike.

Som det senere Al-Qaida, forberedte Sadukeerne/Esseerne seg på den kommende konflikten (mellom «lyset og mørket») med from hengivenhet og militærtrening.

Fra Daniel tok de frasen «han som ligner et menneske» og lagde en ny tittel til helten som snart skulle komme: «Menneskesønnen», han som skal sørge for innføring av Guds Rike og gjeninnsetting av de rettmessige blodslinjene.

 

Sjokk og ærefrykt

«En stjerne har vandret fra Jakob, en kongsstav har løftet seg fra Israel; og han skal knuse Moabs tinninger og kaste ut alle Sets sønner.

Og han skal herske fra Jakob og tilintetgjøre de overlevende i byen.

Og fiendens land skal erobres og Israel skal vise sitt verd.

Og ved dine Messiaser, de som har sett de forutbestemte Ting, har Du fortalt oss tidspunktene for krigene ved Dine hender, som skal gi Deg ære.»

- Krigsrullen 11.4,9.

Krigsrullen resirkulerer en enda eldre skvett jødisk galle, Fjerde Mosebok 24,17:

«Jeg ser ham, men ikke nå, jeg skuer ham, men ikke nær. En stjerne stiger opp fra Jakob, en kongsstav løfter seg fra Israel. Han skal knuse Moabs tinninger og skallen på alle sønner av Set.»

Fariseerne - «Universell Konge, Vekker av de døde»

Omtrent samtidig med at Sadukeerne/Esseerne flyktet til ødemarken, brøt en annen gruppe prester ut fra Hasmoneerne og tok navnet Fariseernede adskilte»). I Dødehavsrullenes kodespråk kalles de «de som søker glatte ting».

Fariseerne var strenge og hengivne til religiøse regler, og iltre motstandere av fremmed påvirkning i landet sitt. Følelsene deres ble spesielt såret av urenheten hos herskerne og fikk disse ellers religiøse konservative til å endre eksisterende skriftsteder i henhold til samtidige tolkninger kjent som den «muntlige loven».

Fariseerne forlot det Hasmoneiske dynastiet og erklærte tro på og forventning om en framtidig ideell og til og med universell konge, en som skulle være Guds utvalgte verktøy, en sann «Guds sønn». (Begrepet brukes senere 81 ganger i evangeliene.)

Fariseerne ble forfulgt av royalistene, og ble del av den fromme motstandsbevelsen, en bevegelse som nå ventet på to frelsere, som «forutsett» i Sakarjas bok (4,14):

Da sa han: «Det er de to som er salvet med olje. De står for ham som er herre over hele jorden.»

Andre Makkabeerbok, skrevet omtrent på denne tiden, viser Fariseernes syn. De har fått den tvilsomme æren å ha funnet opp begrepet Hellig Krig, en overbevisning om at tro vil lede de rettferdige til martyrdom og at dette vil få Gud til å handle.

Igjen er Daniel hendig. Profetens overnatting i løvehulen (6,17), og også den veldig like historien «tre menn i ovnen» (3,19-30), ble nå tolket med litt skriftlærd oppfinnsomhet. Det var ikke bare Israel som atter skulle få den allmektiges velsignelse, Gud hadde etablert en pakt med sine «Utvalgte». Når de gav det ypperste offer skulle Han gi dem personlig oppstandelse.

Gud garanterte evig liv for sine martyrer.

 

Ser du Gud? Teofani går av moten, profeti består

I tradisjonell hebraisk tro var det å se Gud mest sannsynlig dødelig. (Se f.eks. Dommerne 6, 22-23.)

Men så var det nødvendig for den gamle tyrannen å kommunisere med favorittene sine fra tid til annen. I de eldste eventyrene tok han menneskelig skikkelse og kjempet som en kriger ved sine utvalgtes side.

Senere trakk Gud seg mer og mer tilbake, og gjorde som UFOer og aliens, valgte å vise seg kun for ensomme individer på avsidesliggende steder, gjerne fjelltopper.

Dermed ble ordene til «profetene» (de som hadde en ekslusiv direktelinje til den allmektige) tillagt enda mer tyngde.

I dag ville han selvsagt sannsynligvis ha brukt et web-kamera.

 

Aleksanders massaker - «Syndebukk-offer»

Hovedstøtten til det makkabeiske kongehuset kom fra det aristokratiske partiet Saddukeerne. Medlemmene deres var prinsippielt og fast forpliktet til den nedskrevne Toraens lære. De avviste de nye oppfinnelsene i den «muntlige loven» og den ekstremistiske tanken om kroppens oppstandelse etter døden.

Kollisjonen mellom verdslig makt og frustrert fromhet nådde et brutalt klimaks under styret til Aleksander Jannæus (103-73 før vanlig tidsregning). Han fikk kallenavnet «Thracian» på grunn av sin bruk av greske leiesoldater. De Jerusalem-baserte Fariseerne utnyttet situasjonen og ledet et opprør.

Oppvigleriet ble til en 6 år lang borgerkrig. Men brorskapet hadde undervurdert sin skruppelløse motstander og kunne ikke reddes selv med hjelp fra den syriske kong Demetrius. I stedet gjorde dette Aleksanders hevn uunngåelig.

Rundt år 88 før vanlig tidsregning var syrerne drevet ut, og rundt 800 fariseere og esseere som Aleksander hadde tatt til fange ble korsfestet utenfor Jerusalem. Dette er bakgrunnen for stedsnavnet «Henrettelsesfjellet» eller Gol Goatha.

Esseernes leder på denne tiden, aldri navngitt men kalt «Rettferdighetens Lærer» i skriftrullene deres, var høyst sannsynlig blant Aleksanders ofre. En esseisk kommentar til Habakkuks Bok funnet ved Qumran refererer til de «onde prestenes» forfølgelse av Rettferdighetens Lærer og en annen motstander, kalt «Løgneren». Josefus skriver dette om den jødiske presten/kongen:

«Da han hadde tatt byen og fått makt over mennene, tok han dem til Jerusalem og gjorde mot dem en av de mest barbariske handlinger i verden; for mens hans var sammen med konkubinene sine, beordret han rundt 800 av dem korsfestet innen byens synsvidde, og mens de ennå var i live beordret han strupene på barna og konene deres kuttet foran øynene deres

- Josefus (Jødenes historie, bok 13.14)


Først ble de Utvalgte sjokkert over henrettelsen av den Rettferdige Læreren sin. For esseerne var Aleksander «Vredens Løve» og tiden under ham en prøvelse. Men på den andre siden var dette også et sikkert tegn på «de Siste Dager». Slik er den fromme kreativitetens natur, fra nederlag klarer prestene å fabrikkere en positiv åndelig vinkling: Tanken om et forsonende offer.

Gud hadde latt lederen deres dø som et tegn på sin frelsende kjærlighet!

Rart som det enn høres ut, den Allmektige oppnår målene sine gjennom sine tjeneres lidelser. Men tanken er selvsagt ikke noe annet enn det gamle syndebukk-offeret, at noen blir valgt ut til å betale blod-prisen. Lyrikk (tilskrevet Læreren) beskriver dette opplyste dogmet:

«Fra Deg er det at de truer livet mitt,
Måtte ære tilfalle Deg på grunn av de ondes dom,
og vise Din makt gjennom meg …
»

- Allegro (Dødehavsrullene, p90)


«Jesaja» oppdateres - «Lidende Tjener»

Det var sannsynligvis på denne tiden at et annet, mer kjent poetisk verk - Jesaja - fikk verselinjene som senere skulle bli brukt med hell i fabrikkasjonen av «Jesus Kristus».

Jesaja er et famlende, usammenhengende verk skrevet av mange forfattere, som nedtegner dramaer fra over to århundrer som om de var samtidige hendelser. Herrens «tjener» i kapittel 50 (Israel?) blir innen kapittel 53 til en mann som lider samme skjebne som Læreren:

«Hvem trodde det budskap vi hørte … han ble såret for våre overtredelser og knust for våre misgjerninger … ved hans sår har vi fått legedom ...

Men skylden som vi alle hadde, lot Herren ramme ham … Gjennom trengsel og dom ble han revet bort … Det var Herrens vilje å knuse ham med sykdom.

Min rettferdige tjener skal gjøre de mange rettferdige når de kjenner ham; for han har båret deres synder … Han tok på seg de manges synd og gikk i forbønn for syndere.»

- Jesaja 53.

 

Alle bitene av historien som til slutt skulle bli til legenden om Kristus ble til etter som tiårene og århundrene gikk. Hver politiske og nasjonale krise hos jødene satte i gang en ny omskriving av det samme gamle temaet.

Prestene som skrev Kristus-myten var ikke forfattere, de var plagiatører.

 

 

 

 

 Related article

Home
Part 2 Growing the dream
 
Part 3 Universal Saviour
 
Part 4 Hero of the People
 
Part 5 Glory – The Greatest Man Who Never Lived
MAJOR SECTIONS
Do you really think it all began with a sanctimonious Jewish wonder-worker, strolling about 1st century Palestine? Prepare to be enlightened.
  Jesus The Imaginary Friend

Still holding to the idea that some sort of holy man lies behind the legend? Better check out...
Godman – Gestation of a Superhero

A closer look at the glib assertion that the Jesus story "got off the ground quickly and spread rapidly."
What DID the Early Christians Believe?


Many currents fed the Jesus myth, like streams and tributaries joining to form a major river.
Sourcing the legend – The Syncretic Heritage of Christianity


Much of the mythology of Christianity is a rehash of an older and even more transparent fabrication – Judaism.
Jew Story – The Way of the Rabbi


Human ingenuity and cunning is matched by mankind's equally monumental credulity and wishful thinking.
Christianity's Fabrication Factory


Church organisation, authority and membership preceded rather than followed the justifying doctrine. As the organisation and its needs changed so has the ‘Testament of God’ adapted accordingly.
Dogma – The Word in all its Savage Glory

From religious policeman to grandee of the church, from beast fighter in Ephesus to beheading in Rome, Paul's story has more holes than a swiss cheese.
 St Paul the Apostle Dead in the water?


Orchestrated by ambitious Christian clerics, a cancer of superstition, fear and brutality was imposed across Europe.
Heart of Darkness – The Criminal History of the Christian Church


The Christian Heaven may have been a vain folly but the Christian Hell has been real enough.
Hell on Earth – A Brutal Superstition Spreads Across the World


Raised to the status of State religion the Christian Church reigned over the destruction of civilization. As the centuries passed religious barbarism grew ever more vicious.
Winter of the World – The Terrible Cost of "Christendom"

For two millennia Christianity's anti-sexual, puritanical doctrines have inflicted untold damage on the mental, emotional and physical lives of countless millions of people.
Those SEXUALLY hung-up Christians – Loved-up for Jesus


With a Jewish father (stern patriarch) and a Christian mother (obsession with guilt and heaven) it is not surprising that Islam grew up a bit of a tartar.
Islam's Desert Storm – 'Christendom' Reaps a Whirlwind

Heaven help us. The richest, most powerful nation in history has a psychotic infatuation with Jay-a-sus the Lawd!
The Christianizing of the Americas
 

 

 

'Save' a friend e-mail this page

 

Copyright © 2005, 2010 by Kenneth Humphreys.
Copying is freely permitted, provided credit is given to the author and no material herein is sold for profit.