En overflod av Jesuser!

– Men ingen ”Jesus fra Nasaret”


”Jeg lette, men fant ham ikke.”
Høysangen 3, 1.

Sources:
Paul Johnson, A History of the Jews (Phoenix Grant, 1987)
John P. Meier, A Marginal Jew - Rethinking the Historical Jesus (Doubleday, 1991)
Josephus, The Jewish War (Penguin, 1959)
Leslie Houlden (Ed.), Judaism & Christianity (Routledge, 1988)
Riane Eisler, The Chalice & the Blade (Harper Collins, 1987)
Geza Vermes, The Changing Faces of Jesus (Allen Lane, 2000)
A. N. Wilson, Jesus (Harper Collins, 1993)
Ian Wilson, Jesus: the Evidence (Weidenfeld & Nicolson, 1984)
Alvar Ellegard, Jesus One Hundred Years Before Christ (Century, 1999)
Johannes Lehmann, The Jesus Report (Souvenir Press, 1972)


email the author –
Kenneth Humphreys
Site Search: search tips    site map
07.01.10 

This article and over fifty others are now available as a book. For your copy order here.

Translated into Norwegian by Kjell Roll Elgsaas

 

 

Kunstig

”Evangelienes Jesus er en kunstig konstruksjon, et sammensatt kunstverk som utviklet seg gjennom den samlede bevisstheten til to generasjoner kristen tilbedelses.”

– A. N. Wilson (Paul, side 144)

 

 

 

 

Ingen bevis

”Hvorvidt Jesus noengang egentlig har eksistert har vært diskutert lenge. Argumentet (veldig godt domumentert) er at det ikke finnes noen støttende bevis for hans eksistens utenfor høyst tvilsomme kristne dokumenter.”

– Riane Eisler (The Chalice & the Blade, side 122)

 
 
 
 

 

 

Ikke-kristne vitnemål?

De var ikke engang født i år 30:

Josefus – ca 37 - ca 100.
Tacitus – ca 55 - ca 117.
Sveton (Suetonius) – ca 69 - 140.
 
 
 
 

 

 

Chrestus?

”Forsvarere av den kristne tro liker å sitere et avsnitt fra Sveton (Suetonius) som refererer til en viss ’Chrestus’, og mener dette refererer til Frelseren deres. Noen har spekulert i at det var en romersk mann med det navnet på den tiden, men ordet ’Chrestus’ eller ’Chrestos’ betyr ’brukbar’, og var et vanlig navn på frigitte slaver.”

– Acharya S

 

 
 
 
 
 
 
 
 
 

Ikke et ord

”Det er knapt noe som Jesus skal ha sagt, som ikke også finnes i rabbinernes ordspråk.”

– Mark Tully (Lives of Jesus, side 80)

 

 
 
 
 
 
 
 

Antikk original

Se: ”Hellig Familie”

i Luxor, år 1700 før vanlig tidsregning!

 
 
 

 

 

 
 

Stjerner i sikte

Når jorden roterer, vil stjernehimmelen synes å rotere rundt punktet den direkte linjen jordens rotasjonsakse peker mot.
(På den nordlige halvkule ligger stjernen Polaris/Polarstjernen på dette punktet. På den sørlige halvkule er den tilsvarende stjernen Sigma Octantis.)
Så, messias-jegerne ville enten havnet på polen, eller trasket rundt i en stor sirkel.

Komet-teorien er kanskje bedre..?

 

 

 

 

”Født under en stjerne” stammer fra en sannsiger med et snakkende esel!

Og hvis du noen gang har lurt på hvor ”født under en stjerne”-vrøvlet begynte, så kommer det fra en arabisk trollmann som visstnok ble leid inn for å forbanne Israelittene.

 

Bileam svarte eselet: ’Du har holdt meg for narr. Hadde jeg bare et sverd i hånden, skulle jeg drepe deg med det samme!’
Men eselet sa til Bileam: ’Er ikke jeg ditt esel som du alltid har ridd på helt til denne dag? Har jeg noen gang hatt for vane å gjøre slikt mot deg?’ ’Nei,’ svarte han.”
Fjerde Mosebok 22, 29-30.

Litt senere kommer Bileam med ordene som århundrer senere ble vridd ut av sammenheng:

”En stjerne stiger opp fra Jakob.”

Fjerde Mosebok 24,17.

 

 
 
 
 
 
 

Ansett som forfalskere allerede i det 2. århundret:


”De kristne har åpenbart brukt ... myter ... for å fabrikere historien om Jesu fødsel.
Det står klart for meg at de kristnes skrifter er løgner og at fablene ikke er godt nok konstruert til å kunne skjule dette.”

– Celsus (On the True Doctrine, skrevet ca år 178)

 

 

 

 

 

 

 

I Drømmeland

Disiplene sover, Jesus snakker med Gud, så hvem er det som er vitne til det som skjer?

 

 

 

 

 

 

 

Kjente rabbinerne Jesus?

De tidligste rabbinske skriftene nevner ikke de kristnes gudemann.
Bare da kristendommen ble en utfordrer til jødedommen, begynte rabbinerne å fabrikkere sin egen svarte propaganda.

Talmud.

 

 

 

 

 

 

Paulus hadde til og med en venn som het ”Jesus”!

”Aristarkos, min medfange, hilser dere. Det samme gjør Markus, Barnabas’ fetter. ... Jesus, som har tilnavnet Justus, hilser også. Disse tre er de eneste omskårne som arbeider sammen med meg for Guds rike. De har vært til stor trøst for meg.”

– Paulus’ brev til kolosserne 4, 10-11.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Fantes Jesus? Selvsagt fantes Jesus – mange!

Josva (som overtok etter Moses) var den arketypiske jødiske helten. Han var også kjent som Yeshua ben Nun (’Jesus av fiskene’). Siden navnet Jesus (Yeshua eller Yeshu på hebraisk, Ioshu på gresk) opprinnelig var en tittel (som betyr ’frelser’, avledet av ’Yahweh frelser’), hadde sannsynligvis hver eneste gruppe i den jødiske motstandsbevegelsen sin egen helt med dette tilnavnet.

Josefus, en jødisk historiker fra det første århundret, nevner ikke færre enn nitten forskjellige Yeshua/Jesus-karakterer, og omtrent halvparten av dem levde samtidig med den påståtte Kristus! I Josefus’ verk Ioudaike archaiologia (Jødisk forhistorie), bærer fire av de tjueåtte yppersteprestene som virket mellom Herodes’ regjeringstid og ødeleggelsen av Tempelet i Jerusalem navnet Jesus: Jesus ben Phiabi, Jesus ben Sec, Jesus ben Damneus og Jesus ben Gamaliel. Selv Paulus nevner en rivaliserende magiker som forkynner ’en annen Jesus’ (2 Kor 11, 4). Overfloden av tidlige Jesuser inkluderer:

For merkelig til å være et sammentreff!

Ifølge Bibelen tilbød Pilatus jødene å løslate en fange, og det fordømte folket valgte Barabbas i stedet for den snille Jesus.

Men vent litt: I den originale teksten (studert av Origenes) var den utvalgte forbryteren Jesus Barabbas – og Bar Abba på hebraisk betyr ’sønn av faderen’!

Er det meningen at vi skal tro at Pilatus hadde en Jesus, Guds sønn og en Jesus, Faderens sønn i fengselet sitt samtidig?

Kanskje sannheten er at én enkelt henrettet fange var inspirasjon til hele denne fantastiske fabelen.

Evangelie-forfatterne brukte det arameiske navnet Barabbas, vel vitende om at få som snakket latin eller gresk kjente til dette navnets mening.

 

Jesus ben Sirach. Denne Jesus var den påståtte forfatteren av Jesus Siraks bok (også kjent som ’Ecclesiasticus’), et gammeltestamentlig apokryfisk skrift. Han skrev på gresk rundt år 180 før vanlig tidsregning, og slo sammen jødisk ’visdom’ og Homer-aktige helter.

Jesus ben Pandira. En mirakelmann under regjeringstiden til Alexander Jannaeus (106-79 før vanlig tidsregning), en av de mest hensynsløse kongene over makabeerne. Denne Jesus var frekk nok til å forutsi verdens ende og kongen ble lei oppvigleren. Han møtte sin egen ende ved å henges opp på et tre, og attpåtil på Påskeaften. Akademikere har spekulert i om denne Jesus grunnla sekten esséerne .

Jesus ben Ananias. Fra år 62 av skapte denne Jesusen uro i Jerusalem med sitt endeløse og pessimistiske mantra ”Sorg over byen”. Hans vage profeti var:

”En stemme fra øst, en stemme fra vest, en stemme fra de fire vindene, en stemme mot Jerusalem og Det hellige hus, en stemme mot brudgommene og brudene, og en stemme mot hele Folket.” – Josefus, Peri tou Ioudaikou polemou (Den jødiske krig) 6.3

.


Jesus ben Ananias ble arrestert og pisket av romerne, men løslatt som ikke mer farlig enn en gal mann. Han ble drept under beleiringen av Jerusalem av en stein kastet fra en romersk katapult.

Jesus ben Saphat. Denne Jesusen ledet opprørerne i Tiberias under opprøret i Galilea i år 68. Da byen var nær ved å falle i hendene til Vespasians legionærer, flyktet han nordover til Tarichea over Genesaretsjøen.

Jesus ben Gamala. I år 68-69 var denne Jesusen leder for ’Fredspartiet’ i borgerkrigen som raste i Judea. Fra Jerusalems murer talte han imot beleirerne, edomittene (som ble ledet av ’Jakob og Johannes, sønner av Susa’). Det førte ikke fram. Da edomittene brøt gjennom murene, ble han drept og kastet til hundene og åtselfuglene.

Jesus ben Thebuth. En prest som under den endelige kapitulasjonen av øvre Jerusalem i år 69 reddet sitt egen skinn ved å overgi Tempelets skatter, som blant annet inneholdt to hellige lysestaker, begere av rent gull, hellige gardiner og yppersteprestenes kapper. Tyvegodset var framtredende i triumfen holdt for Vespasian og hans sønn Titus.

 

Men var det en korsfestet Jesus?

Ja da. Jesus ben Stada var en jødisk opprører som ga romerne hodepine i de første årene av 100-tallet. Han ble drept i byen Lod (40 km fra Jerusalem) av et team romerske korsfestere. Og gitt omfanget den romerske hevnen kunne ha (ved høyden av beleiringen av Jerusalem korsfestet romerne opptil fem hundre fanger daglig foran bymurene) ville døde helter med navnet Jesus bokstavelig talt ligget i stabler. Men ingen av dem utgjorde noe nevneverdig i universets historie.


Men med så mange Jesuser, kunne det ikke ha vært en Jesus fra Nasaret?

Problemet med denne tanken er at absolutt ingenting bygger opp under den hellige biografien, og i tillegg er denne ’største historien’ krydret med utallige anakronismer, motsigelser og absurditeter. På den tiden da Josef og den gravide Maria skulle ha reist til Betlehem og en påstått romesk folketelling, for eksempel, var Galilea (i motsetning til Judea) ikke en romersk provins, og mamma og pappa ville ikke hatt noen grunn til å foreta reisen. Selv om Galilea hadde vært et territorium under Det romerske imperiet, kjenner ikke historien til noen ’verdensomspennende folketelling’ beordret av Augustus (eller noen annen keiser), og romersk skattelegging var basert på eiendom man eide og ikke folketall. På toppen av alt vet vi nå at Nasaret ikke eksisterte før på 100-tallet.

Nasaret – byen som teologien bygde

 

Byen er ikke nevnt i det hele tatt i Det gamle testamentet eller av Josefus, som hadde reist over alt i Galilea (et område på størrelse med Vestfold fylke). Josefus nevner derimot dusinvis av andre byer. Det meste av Jesu action foregår i byer av like tvilsomt opphav, landsbyer så små at bare partiske kristne visste om dem (mens velkjente ’hedenske’ byer, med dokumenterte ruiner, ikke var på Jesu reiseplan).

Det som uansett bør få svindel-detektoren til å blinke, er at praktisk talt alle begivenheter i Jesu påståtte liv skjer i livene til mytiske figurer av eldre opphav. Enten vi snakker om fantastisk fødsel, vidunderbarndom, mirakler eller helbredelse, ble alle disse ’tegnene’ allerede tilskrevet andre guder, århundrer før noen jødisk hellig mann ruslet omkring. Jesu påståtte utsagn og visdomsord er likeledes velkjente, enten stjålet fra jødiske skrifter, ny-platonisk filosofi eller kommentarer fra stoiske eller kyniske vismenn.

 

 

 

 

Hvor fikk de ideene sine fra?

’Herrens bønn’? – Nei, bare drøvtygde jødiske bønner

Babbelrosary

Munker i middelalderen telte den repetitive messingen av ’Fader vår’ på steiner eller perler tredd på en snor. De fleste kunne ikke latin og forstod ikke hva de sa.
 


Det nye testamentet er fullt av bønner, salmer og bekjennelser. Avslørende nok tilskrev den tidlige kirken ingen av dem til superhelten sin (som vi burde forvente av en stor ’lærer’). Et enslig unntak synes å være ’Fader vår’, men er den det? Det som blir åpenbart er at ’Herrens bønn’ utviklet seg samtidig med legenden om ’Herren’ selv.

I kristendommens første fire århundrer er referanser til ’Fader vår’ faktisk ganske sjeldne. Jada, den finnes i Matteus kapittel 6 og Lukas kapittel 11. Men ingen av de kristne apologetene, for eksempel, nevner den engang ved navn! Arkeologien gir heller ingen bevis: Papyrusrullen ’Bodmer XIV’ og andre funnet i Antinoöpolis peker mot 200- eller 300-tallet.

Men en versjon av bønnen finnes i et merkelig dokument fra tidlig 100-tall, kalt Didache . I dette bønneropet (også kjent som De tolv apostlenes lære) finner vi et kjent refreng (kapittel 8.2):

”Dere skal heller ikke be som hyklerne, men slik Herren har befalt i sitt evangelium skal dere be: Fader vår i himmelen, la ditt navn helliges. La ditt rike komme. La din vilje skje liksom i himmel også på jord. Gi oss denne dag vårt daglige brød. Og tilgi oss våre skylder, slik vi også tilgir våre skyldnere. Og led oss ikke inn i fristelse, men fri oss fra det onde: For makten er din, og æren, i evighet.”


Endelig bevis? Lang derifra, dette er et dokument som ble avvist av Kirken på 200-tallet! De tolv apostlene i Didache sin fulle tittel er ikke tolv Jesus-disipler av kjøtt og blod, men en referanse til de tolv sønnene til Jakob som representerer Israels tolv stammer.

Didache finnes ikke i noen Bibel, fordi det er et kvasi-jødisk skrift! Ifølge dette før-evangeliske bønneropet (kapittel 16, 3-4) er det ikke en guddommelig snekker, men ’verdens forfører’ som ’i de siste dager’ skal komme som ’Guds sønn, og gjøre tegn og undere’. Legenden er under utvikling: I Didache er det ennå ingen jomfrufødsel, disipler eller korsfestelse. ’Jesus’ nevnes fire ganger, det er sant, men hver gang bare som en budbringer av ’Herrens’ (det vil si Guds) visdom.

Eldre jødiske tekster har enda tidligere forløpere for bønnen. En versjon av den jødiske lovprisningsbønnen Kaddísj går slik:

”Måtte Hans store navn helliges i verden Han skapte, etter Hans vilje, og måtte Hans Rike komme ... snarlig og i en nær tid.”

 

Å påkalle ’Faderen’ (Abinu eller Abba) er vanlig i jødisk liturgi (for eksempel i den femte og sjette velsignelsen i bønnen ’Amidá – De 18 velsignelser – som ifølge tradisjonen ble komponert i Den andre tempel-perioden (700-tallet før vanlig tidsregning til år 70 etter vanlig tidsregning). I Hasidæiske sirkler var påkallelsen ’Fader vår som er i himmelen’ ikke uvanlig.

Den første og viktigste delen av ’Fader vår’ er en bønn om at ’Guds rike’ skal komme, akkurat som i Kaddísj. I motsetning til dette, uttrykte de primitive kristne samfunnene et ’endetids-håp’ rundt sin helts gjenkomst, ikke ’rikets komme’. Bønnen ’Fader vår’ uttrykker ikke noe av den kristne tros kjerne, det at messias allerede hadde kommet i personen Jesus.

”Gi oss vårt daglige brød” et tatt fra Salomos ordspråk (30, 8), forfattet mellom det sjette og tredje århundre før vanlig tidsregning.

”Tilgi din nabo hvis han har skadet deg, da skal dine synder bli tilgitt” er tatt fra Siraks bok (28, 2), et produkt fra det andre århundret før vanlig tidsregning.

Det er ingen ’Fader vår’ i Markusevangeliet, men ’Markus’ får ’en av de skriftlærde’ til å spørre Kristus: ’Hvilket bud er det første av alle?’ og gudemannen gir det veldig jødiske svaret:

”Det første budet er dette: Hør, Israel! Herren vår Gud, Herren er én.” (Markus 12, 29)


’Lukas’ bygger videre på denne mikro-historien, og får Kristus til å svare en av disiplene sine. Han hadde sett at Jesus bad (snakket til seg selv, hvis vi skal tro på treenigheten!). ’Herre, lær oss å be’ sier han. Svaret er den korte versjonen av ’Herrens bønn’ som står i Lukasevangeliet.

’Matteus’ sin omarbeidelse av Lukas’ bønn er den lange versjonen alle kjenner.

Kort sagt, gudemannens bønn er avledet fra eldre jødiske kilder. ’Fader vår’ er langt fra unik, original eller et bevis for gudemannen. Den er ingenting mer enn en håndfull resirkulerte jødiske bønner, komprimert til et hendig format.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Ingen bønn

”Likevel, til tross for det faktum at ’Fader vår’ må være en veldig tidlig oppsummering av temaer og vektlegginger fra Jesu samtid, tror jeg ikke at en slik koordinert bønn ble lært bort av ham til tilhengerne hans.”

John D. Crossan
(The Historical Jesus, p294)

 

Usynlig venn

’Jesus fra Nasaret’ levde etter sigende i det som er den mest vel-dokumenterte perioden i antikken, det første århundret i den kristne æra. Men ikke en eneste ikke-kristen kilde nevner mirakelmannen fra skyene. Alle referanser – inkludert den berømte innskytelsen i Josefus – stammer fra partiske kristne kilder (og Josefus selv, mye omdiskutert, var ikke en gang født før etter den påståtte korsfestelsen). Sannheten er at den kristne Jesus ble konstruert på basis av stjålne ideer, omskrevet og tilpasset behovene til den tidlige Kirken.

Det er ikke med et menneske at Jesus-myten begynner. Kristus er ikke en gudommeliggjort mann, men en menneskeliggjort gud, som tilfeldigvis fikk navnet Yeshu. De virkelige Jesusene, de som levde og døde innenfor normale menneskelige rammer, kan ha etterlatt seg historier og legender som senere ble brukt av kristne forfattere som kildemateriale for sin egen helt. Men det er ikke med en virkelig rebell/rabbiner/mirakelgjører at historien begynner, den ble skapt av selve teologien.

 

CNN i hagen i Getsemane?

Er det urimelig å spørre hvem som var vitne til en av gudemannens siste bønner og den siste gangen den ’levende’ superhelten var sammen med disiplene sine? De eneste mulige vitnene sov.

Han sa: «Abba, Far! Alt er mulig for deg. Ta dette begeret fra meg! Men ikke som jeg vil, bare som du vil.» Da han kom tilbake og fant dem sovende, sa han til Peter: «Simon, sover du? Klarte du ikke å våke en eneste time? Våk og be om at dere ikke må komme i fristelse! Ånden er villig, men kroppen er svak.» Igjen gikk han bort og ba med samme ord. Da han kom tilbake, fant han dem igjen sovende, for øynene deres var tunge av søvn. Og de visste ikke hva de skulle svare ham. Han kom til dem for tredje gang og sa: «Dere sover og hviler fremdeles? Nå er det avgjort. Timen er kommet. Menneskesønnen skal overgis i synderes hender.»

Markus 14, 36-41. (Matteus’ versjon er nesten identisk, Lukas har en forkortet versjon, og Johannes utelater scenen helt.)


Men i et hellig teater – en fabula prætexta – er selvsagt slike retoriske øvelser å forvente.

 

Man kan lure...

Flere ting i ’lidelseshistorien’ gir ingen historisk mening. En rettssak for Jesus, når mistenkte opprørere vanligvis ble arrestert og henrettet av romerne uten rettssak? Filon av Alexandria (On the embassy to Gaius, XXXVIII) skriver at Pilatus lot en ’rekke av mennesker myrdes uprøvd og udømt.’

Og hvorfor skulle romerne tillate at en dømt forbryter nesten umiddelbart ble fjernet fra korset og lagt i en grav? Korsfestelse ble valgt nettopp for å gjøre det synlige poeng at den mest grusomme og ydmykende straff ventet den som satte seg imot Roms vilje. Den romerske holdningen på dette tidspunktet blir kanskje best oppsummert av Quintilian (år 35-95), som skrev at:

”Når vi korsfester de skyldige, velges de mest travle veier, hvor flest mulig mennesker kan se og bli grepet av frykt. For straff handler ikke så mye om gjengjeldelse som det å sette et eksempel.”


Et århundre tidligere, etter ’slaveopprøret’ ledet av Spartakus, ble 6000 fanger korsfestet langs veien Via Appia mellom byene Roma og Cappua, som en grusom avskrekkelse fra ytterligere opprør. Likene ble utvilsomt etterlatt på korsene for å bli mat til ville dyr og åtselfugler.

Men hvis ’lidelseshistorien’ egentlig er et skuespill om en gjenfødt solgud, gir det fullstendig mening at den ’ofrede’ skuespilleren blir tatt av scenen, for så å komme ’gjenfødt’ tilbake i en senere akt...

 

 

 

 

Hvor fikk de ideene sine fra?

asclepius
Asclepius

Asklepios . Grekerne trodde at han først levde som menneske, og etter sin død ble gjort til gud. Hans far var en gud (Apollon) og hans mor et menneske (Coronis, en vakker ung kvinne fra Thessalia). Han ble oppdratt i en hule av kentauren Chiron og lærte kunsten å helbrede. Men Asklepios begikk den utilgivelige synd å vekke opp en død mann, og gjorde dermed Hades sint fordi guden ble snytt for døde sjeler. Zevs ble redd for at Asklepios ville gjøre alle mennesker udødelige, og drepte ham med et lyn. Apollon grep inn på vegne av sin sønn og overtalte Zevs til å gjøre Asklepios til gud for legekunsten. Som udødelig ble Asklepios i stand til å kurere de syke fra gudenes verden. I århundrer oppsøkte syke mennesker templene tilegnet Asklepios i håp om å bli kurert. Det ble sagt at de som kom til Asklepios med krykker danset glade hjem igjen. Berømte templer til guden fantes i Pergamon, Epidauros, Kos og Roma. Full deltakelse i helbredelses-programmet involverte å sove inne i tempelet – i praksis de første sykehus – der en ’holistisk’ behandling med massasje, bad og drømmetydning ventet. Heldige individer opplevde ”mirakuløs helbredelse” og kunne vitne om denne greske gudens kur.

De tidlige kristne angrep Asklepios-kulten med stor styrke, noe som tyder på tett rivalisering mellom de to kultene. De kristne ble stadig satt i forlegenhet og fortalt at Asklepios allerede hadde gjort alle Jesu tricks, og hadde utført dem bedre.

 

 

 

 

PS: Ypperstepresten Johannes dreper sin bror ”Jesus” i tempelet!

Enda en Jesus ble myrdet, i det hellige tempelet til og med, under regjeringstiden til Artaxerxes I av Persia (ca år 465-424 før vanlig tidsregning). Det var hans bror Johannes, ypperstepresten, som gjorde udåden. Josefus skriver:

”Da ypperstepresten Eliashib var død, ble han etterfulgt av sin sønn Judas; og da han var død, overtok hans sønn Johannes æren...

Jesus var Johannes’ bror, og en venn av Bagoses, som hadde lovet å sikre Jesus yppersteprest-stillingen. Jesus kranglet med Johannes i Tempelet, og provoserte sin bror så mye at Johannes i sinne drepte ham.

Det var fryktelig av Johannes, da han var yppersteprest, å gjøre en så stor forbrytelse, og mer grusomme eller respektløse ting har verken grekere eller barbarer gjort.

Men Gud forsømte ikke å straffe, folket ble slaver på grunn av dette, og tempelet ble gjort urent av perserne ... Bagoses brukte det som unnskyldning og straffet jødene i syv år for mordet på Jesus.”

Josefus, Ioudaike archaiologia (Jødisk forhistorie), 11.7.

 

 

Related articles
Home
Would they lie? (Copy and Glorify!)
 
The Apocryphal (and frequently revised) "Word of God"
 
"Brother James"Radical Jew Sanitized into Pious Christian Martyr
Now who could have been the brother of Jesus ben Damneus?
 
Jesus Christ – The Neighbour from Hell
 
Missionaries or Murderers? - The Christianising of Europe
 
1000 Years of Carnage & Barbarity in the name of Christ
MAJOR SECTIONS
Do you really think it all began with a sanctimonious Jewish wonder-worker, strolling about 1st century Palestine? Prepare to be enlightened.
  Jesus The Imaginary Friend

Still holding to the idea that some sort of holy man lies behind the legend? Better check out...
Godman – Gestation of a Superhero

A closer look at the glib assertion that the Jesus story "got off the ground quickly and spread rapidly."
What DID the Early Christians Believe?


Many currents fed the Jesus myth, like streams and tributaries joining to form a major river.
Sourcing the legend – The Syncretic Heritage of Christianity


Much of the mythology of Christianity is a rehash of an older and even more transparent fabrication – Judaism.
Jew Story – The Way of the Rabbi


Human ingenuity and cunning is matched by mankind's equally monumental credulity and wishful thinking.
Christianity's Fabrication Factory


Church organisation, authority and membership preceded rather than followed the justifying doctrine. As the organisation and its needs changed so has the ‘Testament of God’ adapted accordingly.
Dogma – The Word in all its Savage Glory

From religious policeman to grandee of the church, from beast fighter in Ephesus to beheading in Rome, Paul's story has more holes than a swiss cheese.
 St Paul the Apostle Dead in the water?


Orchestrated by ambitious Christian clerics, a cancer of superstition, fear and brutality was imposed across Europe.
Heart of Darkness – The Criminal History of the Christian Church


The Christian Heaven may have been a vain folly but the Christian Hell has been real enough.
Hell on Earth – A Brutal Superstition Spreads Across the World


Raised to the status of State religion the Christian Church reigned over the destruction of civilization. As the centuries passed religious barbarism grew ever more vicious.
Winter of the World – The Terrible Cost of "Christendom"

For two millennia Christianity's anti-sexual, puritanical doctrines have inflicted untold damage on the mental, emotional and physical lives of countless millions of people.
Those SEXUALLY hung-up Christians – Loved-up for Jesus


With a Jewish father (stern patriarch) and a Christian mother (obsession with guilt and heaven) it is not surprising that Islam grew up a bit of a tartar.
Islam's Desert Storm – 'Christendom' Reaps a Whirlwind

Heaven help us. The richest, most powerful nation in history has a psychotic infatuation with Jay-a-sus the Lawd!
The Christianizing of the Americas
 
 

 

 

Copyright © 2010 by Kenneth Humphreys.
Copying is freely permitted, provided credit is given to the author and no material herein is sold for profit.