Kristendommens korthus
En tullete historie om hageboere og en slange, fabler om en haug fiktive hebraiske patriarker, ubegrunnede påstander om slaveri i Egypt – og det er bare forretten!
Profetier vridd ut av løgnene til for lengst avdøde sannsigere, utallige omskrivinger og alternative versjoner plagiert fram og tilbake og HOKUSPOKUS: Skribentene kommer fram til en vag universell frelser.
Rundt den ikke-eksisterende gudemannen oppfant fantasifulle sjeler en gruppe like ikke-eksisterende disipler. Disse edle tilhengerne ble tillagt fargerike dødsfall, og de fabelaktige heltedådene deres sies å ha inspirert generasjoner med kristne som måtte lide under slemme romerske keisere.
Men det gode vinner over det onde. Konstantin tar maken og de hensynsløse ambisjonene hans blir manipulert til å være ”godkjent av Gud”. Den brutale måten meningsmotstandere fjernes på blir sminket om til å bli en ’heltmodig kamp mot djevelske makter’ og pavens maktsyke forkles som ’Kristi kjærlige kirke’.
I det lange løp blir fromme sinn lei av fabrikkerte helgener og kirkelig korrupsjon. I Jesu fragmenterte imperium går prestene og skribentene tilbake til fabelens renhet, og sin egen lille del av hellighetsbransjen.
Martyrer for saken: De ”lidende disiplene”
”Ville disiplene ha lidd og dødd for en fabrikkert frelser?”
Et av stråene som holder det slurvete byggverket kristendommen oppe, er de påståtte lidelsene og skjebnene til Jesu opprinnelige apostler, de 12 disiplene utvalgt av Herren selv. Ved de heltmodige, kinn-vendende ofrene sine, fortjente disse verdige menn martyrkroner og plasser i Herrens Himmel. Med dette inspirerte de generasjoner av noble kristne, som til slutt lærte blodtørstige romere de kristne verdiene omtanke og nestekjærlighet. Vel, det er eventyrets versjon.
Selv om grusomheter og menneskelige lidelser alltid har vært en del av Kirkens historie, har Kristus-fanatikerne sjelden vært uskyldige ofre. Sannheten er at de kristne har vasket troen sin i andres blod.
Det er INGEN støttende bevis for at de 12 apostlene eksisterte og absolutt INGEN bevis for de fargerike måtene de led martyrdøden på. Selve Bibelen nevner faktisk døden til bare to apostler: En Jakob som ble henrettet av Herodes Agrippa (se Jakob for en diskusjon av denne vanskelige karakteren) og den ekle Judas Iskariot (se under), som blir drept flere ganger – så slem var han!
Legende- og tradisjonsstoff alene, funnet på av de tidlige kirkene i kampen om troverdighet og autoritet, gir oss oppløftende eventyr om heltemot og martyrdom. Mengden av motstridende påstander og forskjellige dødsårsaker vitner om at den ikke-eksisterende gudemannens ikke-eksisterende kompiser er ren fiksjon.
Apostlenes fabrikkerte skjebner
1. Peter (også kjent som Simon, Kefas).
”Halshugget av Nero?” Nei, ikke egentlig. Det eventyret ble funnet på av pave Anicetus (156-166) da han var i en fastlåst konflikt med den ærverdige Polykarp av Smyrna. Polykarp hadde prøvd å vinne en debatt (om datering av påsken) ved å insistere på at han snakket med autoriteten til apostelen Johannes. Anicetus, på sin side, la krav på Peter, og ”apostlenes prins” Peter, stikker Johannes.
Noen tekster fra 100-tallet kjent som ”Clementines” hadde gjort Peter til ”den første biskop av Roma”. På 200-tallet fant man på at han var pave i 25 år, noe som ville gjort det bittelitt vanskelig for ham å ha blitt drept av Nero, men pytt, det er jo ”tradisjon”.
Kirkefaderen Origen fra 200-tallet fant opp følgende krydder: Peter, som ikke følte seg verdig å bli korsfestet på samme måte som Herren, valgte å bli korsfestet opp ned!
2. Jakob, sønn av Sebedeus (Jakob den Store?)
Apostlenes gjerninger 12,1-2 sier bare at:
”På den tiden la kong Herodes hånd på noen i menigheten og fór hardt fram mot dem. Jakob, bror til Johannes, ble henrettet med sverd.”
Senere legender legger til det utrolige våset om at den romerske offiseren som voktet Jakob ble omvendt på stedet og valgte å bli halshugget sammen med ham! Enda nyere fantasier vil ha det til at Jakob vandret rundt i Nord-Spania før han spurtet hjem til Judea for å bli martyr.
3. Johannes, sønn av Sebedeus
Denne fyren måtte holdes i live for å ta seg av Maria, lede kirken i Efesos, skrive Johannes’ Åpenbaring, samt sitt eget evangelium. Han overlever å bli kokt i olje, og dør til slutt en naturlig død!
Egentlig forsvinner Johannes fra Apostlenes Gjerninger på samme tid som broren Jakob dramatisk fjernes fra historien. Den siste henvisningen til Johannes er også vers 12,2. Fra Apostlenes Gjerninger 12,12 og framover møter vi en annen Johannes ”med tilnavnet Markus”, en lettvektskarakter som likefullt får æren for å ha forfattet det første evangeliet.
Den kommende degraderingen av tordenbrødrene Johannes og Jakob blir faktisk foregrepet i Markus-evangeliet (og utbrodert i Matteus, der fru Sebedeus tar seg av snakkingen). Guttene vil ha seter på første rad i det hinsidige. Det vil ikke Jesus ha noe av:
”Jakob og Johannes, Sebedeus-sønnene, kom til ham og sa: «Mester, det er noe vi vil be deg gjøre for oss.» «Hva er det jeg skal gjøre for dere?» spurte han. De svarte: «La oss få sitte ved siden av deg i din herlighet, den ene på din høyre side og den andre på din venstre!» Men Jesus sa til dem: «... hvem som skal sitte ved min høyre eller venstre side, er det ikke min sak å avgjøre. Der skal de sitte som det er gjort i stand til.» Da de ti andre hørte dette, ble de sinte på Jakob og Johannes.”
Jesu verdslige karriere har mye med brødrene Jakob og Johannes, ”tordensønnene” (Markus 3,17), å gjøre. Men det er en ny Jakob (”Jesu bror”) og en ny Johannes (en hjelper av Paulus og Barnabas) som er med i historiene om den unge kirken (se under). Vi vet lite om noen av dem, selv om dødsfallet til Jakob sønn av Damneus (omtalt i Josefus’ verk Jødisk forhistorie 20.9), er grobunn for den fargerike martyrdommen til bror Jakob, så elsket av kristne apologeter.
4. Andreas, Peters bror.
Fromme oppfinnere gir Andreas en vidunderlig karriere som spenner fra Skytia til Hellas, fra Lilleasia til Thrakia. Denne fyren valgte visstnok en tredje korsfestelsesmetode, på et x-formet kors. Dette tillot ham å be i to dager.
5. Filip.
Fablene plasserer denne fyren i Frygia, Kartago og Lilleasia. Forfatteren vil ha det til at en prokonsul fikk ham korsfestet etter han omvendte dennes kone. Kanskje elskovsfesten gikk litt over styr?
Det er litt forvirrende, men det finnes faktisk to Filiper. Den opprinngelige apostelen forsvinner fra eventyret etter å ha sett Jesus stige til himmels på Oljeberget. Filip og resten av gjengen drar tilbake til ”den salen hvor de pleide å holde til” (Apostlenes Gjerninger 1,13). Men i 6,5 blir en annen Filip valgt som en av syv som skal være ansvarlige for å ta vare på enkene.
6. Bartolomeus (Natanael).
For en bereist mann: India, Persia, Armenia, Etiopia og sør-Arabia! Mirakuløst nok klarte han å bli korsfestet (levende flådd og halshugd!) i både India og Armenia. Ganske imponerende. Selv som død fikk bitene av ham se seg om i verden: en kirke i Roma påberopte seg størstedelen av liket hans, men på 1000-tallet gjorde man store penger i Canterbury takket være armen hans. Symbolet hans er en flåkniv. Kult!
7. Matteus (Levi, sønn av Alfeus).
Denne karen måtte holdes i live lenge nok til å skrive evangeliet sitt – minst 20 år etter den påståtte Jesu død. Han får æren for å ha tilbragt 15 år i Jerusalem, før han misjonerte i Persia og Etiopia, og led martyrdøden begge steder (selvsagt). Ifølge middelaldersk ikonografi brukte han briller, slik at han kunne telle skattepengene sine bedre.
Hvis Matteus, også kjent som Levi, er sønn av Alfeus (Markus 2,14), så er han vel også bror til Jakob sønn av Alfeus (Markus 3,18)? Og likevel blir vi fortalt at denne Jakob er sønn av Maria, søsteren til Jomfru Maria som var gift med Klopas (Johannes 19,25). I så fall er evangelisten Matteus søskenbarnet til selveste Jesus! Men, i Apostlenes Gjerninger 1,13 får vi vite at Jakob hadde en bror kalt Judas (Jude), mens Markus 15,40 og Matteus’ eget evangelium i 27,56 sier at Jakob hadde en bror kalt Joses. Så da har vi et skikkelig ”band of brothers”: Jakob, Joses, Judas – pluss Matteus/Levi... og det er temmelig nær de antatte fire brødrene til selveste Jesus!
”Er ikke dette tømmermannens sønn? Heter ikke hans mor Maria, og hans brødre Jakob og Josef og Simon og Judas?”
(Matteus 13,55)
8. Tomas Didymos (Tvillingen), også kjent som Judas Tomas eller Jude Tomas.
Enda en bereist mann, han ble sett alle steder fra Parthia i Iran til Kerala i Sør-India. Oppfinnsomhet fra 300-tallet gir denne tvillingen (passende nok) to stk. martyrdød, en i Persia og en i India. På toppen av det hele gravlegges han i Syria. Enda et gravsted, Mylapore, ble påberopt av portugiserne på 1500-tallet. Han er mest kjent for sin berømte ”tvil”, men Tomas er også inspirasjonen bak en drøss fromme makkverk: Tomas’ Gjerninger (han bygde et palass for en Indisk konge, skal du vite), Tomas’ Åpenbaring, Tomasevangeliet, og Tomas’ barndomsevangelium.
Nå, er du fortsatt tvilende?
9. Jakob, sønn av Alfeus.
Mytemakerne slår virkelig på stortromma når det gjelder denne fyren. Han ble kastet ned fra toppen av Tempelet av ”skriftlærde og fariseere”, men overlevde dette fallet på over 30 meter, bare for så å bli steinet, få hjernen slått ut med en klubbe og deretter kroppen saget i stykker. Alt dette i en alder av 90 år!
Hvis vi ikke kombinerer denne Jakob med Jakob Jesu bror (en sammenstilling gjort av Hieronymus og senere katolikker), er skjebnen til denne Jakob-en ukjent.
Kanskje er det ”saget i to”-historien som skaper all forvirringen?
10. Taddeus/Lebbaeus/Daddaeus/Jude.
Alvorlig klubbing eller korsfestelse ble skjebnen til denne forvirrede figuren, enten i byen Edessa eller i Persia. Fanklubben hans er ikke så tallrik, et av navnene hans ligner nok litt for mye på Judas.
11.
Simon seloten.
Oppfinnsomheten kom sent angående denne karakteren. Men når den kom, var det flotte saker: Korsfestelse i Persia, og korsfestelse en gang til tusener av mil unna, i Britannia! Han fikk også tid til å misjonere i Afrika. Ikke lett å toppe.
12.
Matthias.
Noens fantasi sendte denne mannen til Syria, Kappadokia, de kaspiske kyster og ”Kannibal-byen” (ifølge Andreas’ og Matthias’ Gjerninger). Ble drept på bålet. Men ble også steinet i Jerusalem – og halshugget. Matthias blandes av og til med Matteus, og er noen ganger byttet ut for at Paulus skal bli en av ”de tolv”.
13. Judas, sønn (eller er det bror?) av Jakob.
Ingen detaljer. Så her er det fritt fram for skrivelystne.
14. Levi, sønn av Alfeus.
Se hans alter ego, Matteus.
Markus (Johannes Markus).
Selv om verken Klement av Alexandria (ca 153-215) eller Origen av Alexandria (182-251) ser ut til å ha lagt merke til det, kan Eusebius av Cæsarea (ca 263-339) meddele at apostelen Markus var den ”første biskop” av Alexandria og at han led martyrdøden i ”Neros åttende år”. Det ville i så fall vært i år 61, noe som igjen vil si at Markus døde før Peter, hvis memoarer Markus skal ha skrevet under navnet Markusevangeliet. Han ble ”slept til døde”, eller kanskje ikke. Bein fra ham – vel, fra en eller annen – dukket opp i Venezia på 800-tallet.
Lukas.
Her har vi to valg. ”Hengt på et oliventre.” Eller: ”Levde til han ble 84 år og døde ugift.” Både Padova og Konstantinopel påberoper seg å ha kroppsdeler fra ham.
Paulus.
”Halshugget av Nero.” Nei, ikke egentlig, men legenden forteller oss at han led samme skjebne som Peter, på samme dag til og med. Fromme romantiske skriblerier fra 100- til 300-tallet gir oss så mye fantastisk vås du bare kan drømme om: Pauli Gjerninger, Pauli Åpenbaring, Pauli Martyrdom, Pauli og Techlas Gjerninger.
Flere dødsfall –Bibelens måte å la det virkelig gå dårlig for de slemme
De fire veldig forskjellige måtene Kong Saul døde på:
- Første Samuelsbok (31,4) sier at Saul tok ”sverdet og styrtet seg mot det”.
- Andre Samuelsbok (1,2-10) sier at Saul på egen befaling ble drept av en amalekitt.
- Senere i samme bok (21,12) leser vi at Saul ble drept på Gilboa-fjellet.
- Så i Første Krønikebok (10,13-14) får vi vite at Saul ble drept av Herren.
|
|
Judas Iskariot.
Åh, denne skumle fysaken ser ut som en Judas!
|
De mange dødsfallene til Judas Iskariot
Hvis de jødiske styresmaktene med sine egne agenter virkelig ville arrestere Jesus, en guru som tiltrakk seg store folkemengder, hadde de overhodet ikke trengt å leie en tyster på innsiden for å identifisere den karismatiske lederen. Det er heller ikke troverdig at ”store penger” ville blitt betalt for et kyss, av alle ting, plantet på den fortapte messias (Markus 14,44). Den teologiske symbolikken er like åpenbar som at historien er falsk.
Den mytiske ”Judas” var et ikke-jødisk/hellenistisk produkt fra tidlig 100-tall. Et navngitt fokus for anti-judeiske og anti-semittiske holdninger i den tidlige Kirken. ”Iskariot” er trolig tatt fra navnet på en opprørsgruppe kalt Sicarii, jødiske snikmordere som brukte sicae (små dolker), og som ble så godt som utryddet kort tid før Den første jødiske krig.
Ignatius, som skrev sine epistler rundt år 115, nevner ikke noen Judas Iskariot. Men så nevner ikke han noen ’disipler’ (Paulus og Peter kalles ’apostler’, det vil si misjonærer – som Ignatius selv også var).
Men med et teologisk nødvendig svik av en jøde/jødene blir den guddommelige frelseren gitt, kropp og sjel, over til ikke-jødene.
I sin knusing av Judas, Herrens sviker – hva kunne han ha gjort, Satan hadde gått inn i ham?! (Lukas 22,3) – tar de kristne forfatterne helt av. Papias i 130-årene satte showet i gang.
Syndebukken Judas |
|
Tidlig 100-tall:
”Judas vandret på denne verden som et trist eksempel på ufromhet, for kroppen hans hadde est til en slik størrelse at han ikke kunne komme forbi der en vogn gjorde det med letthet, og han ble knust av vognen, slik at innvollene hans fløt ut.”
Papias, Exposition of the Oracles of the Lord, Bok II.
|
|
|
To motstridende eventyr kom med i den endelige versjonen av Bibelen:
|
Matteus 27,5:
”Da kastet han pengene inn i tempelet, og forlot stedet. Og han gikk bort og hengte seg.” |
|
|
Apostlenes Gjerninger 1,18:
”For lønnen han fikk for ugjerningen sin, kjøpte han en åker. Men han falt hodestups så buken revnet og alle innvollene veltet ut.” |
|
Ytterligere utbrodering fra 300-tallet:
|
”Judas var et fryktelig, vandrende eksempel på ugudelighet i verden ... For øyelokkene hans, ble det sagt, var så hovne at han ikke kunne se lys i det hele tatt, og øynene hans kunne ikke ses ... Når han gjorde sitt fornødende fløt det puss og marker fra hele kroppen hans, og han skammet seg.
Etter mye smerte og straff, blir det sagt, døde han endelig på stedet sitt, og på grunn av stanken er området forlatt og ubeboelig. Faktisk kan ingen til denne dag gå forbi det stedet uten å holde seg for nesen, så mye puss kom det ut av kroppen hans og så vidt spredte det seg ut over marken.”
Papias, ”Exposition of the Oracles of the Lord”, sitert av Apollinaris av Laodicea, kristen prest og historieforteller. |
|
|
|
”De 12” blir ”de 7” – på en måte
Den oppstandne Jesus beordrer de elleve disiplene å vente på kraften fra Den hellige ånd i Jerusalem. I Apostlenes Gjerninger trekker de lodd om hvem som skal erstatte den uheldige Judas Iskariot. De velger Matthias over Barsabas Justus og slik blir den magiske sirkelen hel igjen. Apostlenes Gjerninger ordlegger seg underlig: ”Nå må en av disse sammen med oss være vitne om at han er stått opp.”
På dette stadiet har tallet ”tolv” fortsatt en guddommelig eller mystisk betydning.
Men etter et mellomspill med Peter i hovedrollen (pinse-preken, første mirakler, arrest, arrest igjen, osv.) har ”de tolv” utspilt sin rolle. Dekkhistorien er at apostlene ikke lenger vil ”gjøre tjeneste ved bordene” (Apostlenes Gjerninger 6,2) eller pleie ”greske enker” – de vil vie seg til bønnen og tjenesten med Ordet. De bestemmer at syv menn, fylt med Den hellige ånd, skal stette det mer verdslige velferdsarbeidet.
Det som undergraver troverdigheten til denne historien er at fra dette tidspunket forsvinner nesten de opprinnelige (jødiske) disiplene, som nå fritt misjonerer. Istedet er det de nye ”hellenistiske” gutta, etter sigende utpekt til velferdsarbeid, som stjeler showet.
Først ut er Stefanus, som holder en stor tale og blir den første martyren, fulgt av Filip (må ikke forveksles med disippelen ved samme navn) som gjør mirakler i Samaria i konkurranse med trollmannen Simon. Filip omvender også hoffmannen i Etiopia og ”forsvinner” fra Gaza og dukker opp igjen i Asjdod 40 km unna, takket være Den hellige ånd (Apostlenes Gjerninger 8,39)! Han brukte såvisst ikke mye tid på å gjøre tjeneste ved bordene. Noen-og-tjue år senere var Filip i Cæsarea, hvor han som far til fire jomfruer/sannsigere, var vert for apostelen Paulus.
De andre grekerne – Prochorus, Nicanor, Timon, Parmenas og Nicolas – nevnes aldri igjen. Som de fleste av de navngitte apostlene er de der bare for å fylle opp antallet. På dette punktet har Apostlenes Gjerninger blitt en eventyrbok om Paulus. De opprinnelige vitnene utvalgt av Jesus, de guddommelig utvalgte ”fiskerne av sjeler” som skulle spre de gode nyhetene ”til verdens ytterpunkter”, har falmet bort og blitt glemt.
Skyggekirken
Etter apostlenes ”død”, gir ikke engang Kirkens egne ’historikere’ oss noen store misjonærer (skjønt de gjør et tappert forsøk med Ignatius). Et gap på mer en to århundrer fylles med en anonym skyggekirke.
I ettertid ble dette gapet fylt med ”lidende kristne” – et falsum funnet opp av en triumferende Kirke for sin egen æres skyld, utbrodert i langdrag av kreative middelalderske kirkemenn og drøvtygd i vår egen tid av Hollywood.
Propagandaen kokte ihop en fantasifull historie der ”martyrenes blod ble til kirkens spire”. Den vil ha det til at en utvikling fra hemmelighold til åpenhet fant sted, der modige, fromme, ydmyke og noble troende kom ansikt til ansikt med både rasende løver og sadistiske keisere. Ved å la seg underkue og lide med et guddommelig inspirert pokerfjes, vant disse kristendommens pionerer den mørke og grusomme hedenske verdens respekt og kjærlighet.
Hvem forfulgte hvem?
Gjennom århundrene kan en håndfull kristne ”martyrer” finnes noen få steder. Antallet er langt i fra et tegn på noen generell eller langvarig forfølgelse av de tidlige kristne. Det er ikke mer enn hva vi kan forvente av et brorskap som innen Konstantins kupp talte noen titusen og hadde rekruttert størstedelen av medlemmene sine fra kriminelle og marginale samfunnslag. Den generelle forfølgelsen av kristne begynte da Det kristne imperiet slapp løs sin grusomhet på kjetterne.
Romerriket varte i mer enn tusen år og forfulgte kristne i mindre enn 12 av dem. Det kristne imperiet (Den katolske kirken) varte også mer enn tusen år, og har alltid forfulgt ikke-kristne.
Enlighten
a friend e-mail this page
Copyright © 2010
by Kenneth Humphreys.
Copying is freely permitted, provided credit is given to the author and no
material herein is sold for profit.
|