Nasaret –

byen som teologien bygde

Sources:
René Salm, The Myth of Nazareth (Kevalin, 2007)
Paul Johnson, A History of the Jews (Phoenix Grant, 1987)
Dan Cohn-Sherbok, The Crucified Jew (Harper Collins,1992)
Henry Hart Milman, The History of the Jews (Everyman, 1939)
Josephus, The Jewish War (Penguin, 1959)
Leslie Houlden (Ed.), Judaism & Christianity (Routledge, 1988
Karen Armstrong, A History of Jerusalem (Harper Collins, 1999)
Jonathan N. Tubb, Canaanites (British Museum Press, 1998)
Norman Cantor, The Sacred Chain - A History of the Jews (Harper Collins, 1994)


email the author –
Kenneth Humphreys
Site Search: search tips    site map
12.06.09

This article and over fifty others are now available as a book. For your copy order here.

Translated into Norwegian by Kjell Roll Elgsaas

 

 

Bra for businessen

”Nasaret har mange fantastiske severdigheter ... Vi kan huse både turister og arrangementer ... et flott reisemål for besøkende fra hele verden ...”
Borgermesteren i Nasaret by.

 
 
 
 
 

Utgravingen i Nasaret i 1955/68 fant lagerhull og bønnelamper, nok for de fransiskanske arkeologene til å utrope Nasaret til ’Jesu, Marias og Josefs landsby’ og et sted som hadde vært ’æret uten avbrudd’ av de kristne.

 
 
 
 
 
 
 
 
 

Hva arkeologien kan fortelle:

Eldre og yngre steinalder:
13 skjeletter av mennesker og mange gjenstander gravd fram i en hule ved Mount Precipice.

Yngre bronsealder (2000-1200 før vanlig tidsregning):
Rester av keramikk fra tre graver. Alle spor stammer fra graver.

Jernalder (1200-586 før vanlig tidsregning):
Noen av funnene kan være relatert til graver, andre ikke. De kommer fra huler i nærheten av dagens Bebudelseskirke.
De ble funnet i forskjellige ’siloer’ (hulrom i bakken) og ’fra andre steder’ (uspesifisert) i nærheten. Disse funnene inkluderer fem vaser, samt mugger og krukker (for det meste rester).

Babylonsk og persisk periode (586-332 før vanlig tidsregning):
Ingen funn.

Hellensk og Hasmonaeisk periode (332-37 før vanlig tidsregning):
Ingen funn.

Første romerske periode (Herodes) (år 37 før vanlig tidsregning-70 etter vanlig tidsregning):
Funnene fra denne perioden inkluderer 6-10 oljelamper (men de kan også være så nye som fra år 150).  Av disse er fire fra ’grav 70’ (nær Bebudelseskirken), to ble funnet under kirkens ’grotter’ og fire er fra steder i nærheten.
Alle er opprinnelig fra graver, noe som samsvarer med de fleste funn av oljelamper fra denne perioden over hele Palestina.

Andre romerske periode (år 70-180):
Fire lamper fra to graver (’grav 70’ og en grav 250 meter sør for Bebudelseskirken).

Tredje romerske periode (år 180-324):
Sju lamper fra ’grav 70’, altså ikke spredd ut over et område som ville vært naturlig i en ’landsby’. De var heller ikke brukt i hjem, alle er bønnelamper av typen brukt ved gravferder.
I en sen-romersk bygning ble støpte steiner, rester av et mosaikkgulv og en romersk mynt fra midten av det fjerde århundret funnet.

Keramikk og andre ’bevegelige’ bevis (glass, osv.) ble funnet, det meste fra tredje og fjerde århundre, noe fra det andre århundret.

 

Funn av mynter

'”Noen jødiske mynter, eller i det minste noen stykker med gammelhebraisk innskrift, veldig slitte...”
G. Schumacher (Det Palestinske Oppdagelsesfond, kvartalsrapport 1889)

 

 

 

 

 

 

 


Huleborere?

”’Grotte 25’: På stedet til den middelalderske kirken finner vi trappetrinn hugget i fjellet, lik de foran ’kornlager 48’, og så en dørterskel med den vestre karmen fortsatt på plass og den andre falt ned...”
Fader Bagatti
Hulebostedene funnet i ’landsbyen’ kan ha vært gjenbrukt av senere okkupanter.

 

 

 

 

 

 

”Nasaret-dekretet”

En keiser uten navn skrev denne trusselen om rettssak og dødsstraff for å ødelegge gravene. (Louvre)

Opprinnelsen til steintavlen er ukjent (den ble sendt fra Nasaret i 1878, men kan ha blitt funnet hvor som helst) og er typisk for dekretene fra romertiden.

Ingenting knytter tavlen til kristendommen, for ikke å si gudemannen, men fast bestemte forsvarere av troen insisterer på at den bekrefter Oppstandelsen!

 

 

 

 

 

 

 

Lokalbefolkningen fikser et mirakel for turistene

”Ved Nasaret organiserte de jødiske innbyggerne det berømte mirakelet på benken for de godtroende kristne pilegrimene.
Piacenza-pilegrimen kunne rapportere at besøkende i Nasaret ble vist boken som Jesus skrev alfabetet sitt i, og benken han satt på sammen med andre barn.
Lokale jøder lot som om de ikke kunne rikke benken, mens kristne - som ved et mirakel! - kunne bære den uten vansker.”

R. Gordon (Holy Land, Holy City, side 93)

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Teologien først...

”Det kan komme som en overraskelse, noe å bli flau over, når vi forstår at de tidligste utsagn om Jesus er i form av tro i stedet for historie i moderne forstand ... teologi har rang over historie i kristendommen.”

J.L. Houlden (Jesus – A Question of Identity, side 11)

 

 

Den tapte by

Evangeliene forteller oss at Jesu hjemby var ’byen Nasaret’ (’polis Natzoree’):


”Men da Elisabet var i sjette måned, ble engelen Gabriel sendt fra Gud til en by i Galilea som het Nasaret, til en jomfru som var lovet bort til Josef, en mann av Davids ætt. Jomfruens navn var Maria.”
Lukas 1, 26-27

”Og alle dro av sted for å la seg innskrive, hver til sin by. Josef dro da fra byen Nasaret i Galilea opp til Judea, til Davids by Betlehem, siden han var av Davids hus og ætt.”
Lukas 2, 3-4

”Men da han fikk høre at Arkelaos var blitt konge i Judea etter sin far Herodes, våget han ikke å slå seg ned der. Han ble varslet i en drøm og dro til Galilea. Da han kom dit, bosatte han seg i en by som heter Nasaret. Slik skulle det ordet oppfylles som er talt gjennom profetene, at han skulle kalles en nasareer.”
Matteus 2, 22-23

”Da de hadde gjort alt som Herrens lov påbyr, vendte de tilbake til Galilea, til sin hjemby Nasaret. Og gutten vokste og ble sterk, fylt av visdom, og Guds nåde var over ham.”

Lukas 2, 39-40


Evangeliene forteller oss ikke så mye om denne ’byen’. Den har en synagoge, den kan stable en sint mobb på beina (noe som fører til det berømte ”profet i eget land”-sitatet), og den har et fjell med et stup. Bystatusen til Nasaret er altså godt etablert, i alle fall ifølge en samling nonsens kalt Bibelen.

Hvis vi derimot ser etter en historisk bekreftelse på denne guds hjemby... Overraskelse! Ingen andre kilder bekrefter at stedet så mye som eksisterte i det første århundret etter vanlig tidsregning.

• Nasaret er ikke nevnt en eneste gang i hele Det gamle testamentet. I det som hevdes å være Sebulon-sønnenes bosetting i området, nevner Josvas bok (kapittel 19, 10-16) tolv byer og seks landsbyer, men Nasaret står ikke på listen.

Talmud, som nevner 63 byer i Galilea, kjenner ikke til Nasaret. Det gjør heller ingen andre tidlige rabbinske tekster.

Paulus kjenner ikke til Nasaret. Rabbiner Solly sine epistler (ekte og falske) nevner Jesus 221 ganger, Nasaret 0 ganger.

Ingen av antikkens historikere eller geografer nevner Nasaret. Byen blir først omtalt i begynnelsen av 300-tallet.

Josefus: –Aldri hørt om stedet

I historiebøkene sine har Josefus mye å si om Galilea (et område på bare ca 2300 kvadratkilometer, omtrent som Vestfold fylke). Under Den første jødiske krigen på 60-tallet, ledet Josefus et felttog på kryss og tvers i denne lille provinsen. Josefus nevner 45 byer og landsbyer i Galilea, men Nasaret er ikke blant dem.

Josefus skriver derimot om Japha (Yafa, Japhia), en landsby bare halvannen kilometer sørvest for Nasaret, der han bodde en stund (Josefus’ liv).

Et blikk på et topografisk kart over området viser at Nasaret ligger i enden av en dal, avgrenset på tre sider av bergsider. Den naturlige adgangen til denne dalen er fra sørvest.

Før Den første jødiske krigen var Japha av anseelig størrelse. Vi vet at byen hadde en tidlig synagoge, som ble ødelagt av romerne i år 67 (Revue Biblique 1921, 434f). I den krigen ble innbyggerne massakrert (Den jødiske krig 3, 7.31). Josefus rapporterer at 15000 mennesker ble drept av trojanske tropper. De overlevende, 2130 kvinner og barn, ble ført bort i fangenskap. Den engang aktive byen ble fullstendig utslettet.

Hvor begravde så Japhas innbyggere sine døde i det første århundret? I gravene lenger opp i dalen!

Med ødeleggelsen av Japha var disse gravene ikke lenger i bruk. Det navnløse gravstedet ligger under dagens Nasaret.

På et senere tidspunkt, som funn av keramikk og andre gjenstander viser (se nedenfor), ble Nasaret bebodd igjen. Dette var etter opprøret Bar Kochba i år 135 og jødenes utvandring fra Judea til Galilea. Den nye landsbyen var basert på jordbruk og hang ikke sammen med Japha-folkets bruk av stedet som gravsted.

 

 


Selvsagt ville ikke noe av dette betydd noe, hvis vi kunne ha vandret blant ruinene etter badehus, villaer, teatre, osv. fra det første århundrets Nasaret, slik vi kan i den ’hedenske’ byen Sepphoris (Tzippori) like ved. Men ingen slike Nasaret-ruiner eksisterer.

 


Nei, ikke Nasaret, men Sepphoris. Byen ligger en 45 minutters fottur unna, og nevnes ikke engang i evangeliene!

 

Forsvarerne av den kristne tro blir svar skyldige, og overgår hverandre i å undervurdere stedets størrelse. ”Selvsagt hadde ingen hørt om Nasaret, vi snakker om en VIRKELIG liten plass...” By blir til sted, sted blir til landsby, og landsby blir til marginal bygd.

Hvis Nasaret virkelig knapt var en husklynge gjemt bort i Galileas fjellsider, ville ikke tittelen ’Jesus fra Nasaret’ blitt møtt med et undrende ’Jesus fra HVOR?’

Men snakker vi om en liten bygd begynner ’Jesus fra Nasaret’-historien å falle fra hverandre.

 

For eksempel, skal han som profet kunne ’bli foraktet på sitt hjemsted’, må det i det minste ha vært en synagoge der som han kunne drive blasfemi i. Hvor var synagogen i denne lille bygda? Hvorfor var den ikke synlig for de første pilegrimene, som Helena (se nedenfor)? Den ville vel, tross alt, ha vært mye mer relevant for henne enn en brønn?

Hvis Jesus Kristus hadde vokst opp og bodd tretti år av sitt liv i en landsby med så lite som 25 familier – en innavlet klan med færre enn 300 mennesker – da ville ’alle i synagogen’ som ble så rasende over hans blasfemi og ville kaste ham fra et stup (Lukas 4, 28-30), ikke vært fremmede, men hans slektninger og venner, inkludert brødrene hans. Og de hadde formodentlig hørt de fromme ordene hans i årevis.

Hvis Nasaret hadde vært en liten landsby, ville det nærmeste ’stupet’ gudemannen kunne blitt kastet fra vært 4 km unna, over røft kalksteinsterreng. Ville virkelig supermann la seg bære så langt, før han ’gikk midt gjennom flokken og dro bort’ (Lukas 4, 30)?

Hva mer er, hvis den utvalgte jomfruen virkelig hadde fått en messias-fødsel kunngjort av en engel, ville hele klanen ha visst om det innen ti minutter. De burde vel vitterlig også ha tatt ’Jerusalem-episoden’ i betraktning, da Jesus allerede som 12-åring bekjentgjorde sin messias-status?

Ja, hadde ingen hørt om det som skjedde i Betlehem: stjerne, vise menn, gjetere, en massakre på nyfødte, og alt det der? Hvorfor skulle de blitt rasende over noe som gudemannen sa eller gjorde? Hadde de helt glemt at en gud vokste opp hos dem? Og hva skjedde egentlig med den gull-gaven, ville ikke den gjort den ’hellige familien’ rik og fremgangsrik?

Selvsagt er alt dette så usammenhengende fordi ’Jerusalem-episoden’ og hele krybbe-historien ble lagt til det grunnleggende messias-eventyret på et senere tidspunkt.

Men alt dette til side, fantes det i det hele tatt så mye som en liten landsby?

 

 

De arkeologiske bevisene?

Verden har vært så ’velsignet’ at utgravingene ved Nasaret har vært utført av katolske arkeologer. I tidligere tider ville de sikkert ha ”funnet” sandaler med innskriften ”tilhører Jesus Kristus”. I dag klemmer de den siste hellige dråpe ut av hvert lite funn. Men til tross for alle de kreative tolkningene sine, kan ikke engang fransiskanerne skjule det faktum at det ikke finnes beviser for at Nasaret eksisterte før ’Jesu tid’.

Fransiskanerne har ikke manglet muligheter til å finne det de vil finne. De har faktisk vært i Palestina i flere århundrer, som offisielle voktere av ’det hellige land’ helt siden pave-bullene ’Gratias agimus’ og ’Nuper charissimae’ skrevet av pave Klemens VI i 1342.

Under korsfarerkrigene skiftet Nasaret eier flere ganger. På et tidspunkt (1099) grunnla den normannisk-sicilianske eventyreren Tancred ’Prinse-dømmet Galilea’ med Nasaret som hovedstad. Men de kristne ble gang på gang kastet ut, helt til Nasaret i 1263 endelig ble helt ødelagt av sultan Baibars, og hele området lå øde i nesten 400 år.

Fransiskanerne kom seg inn i området igjen takket være en avtale med Fakhr ad-Din II, emir av Libanon, i 1620. De gjenokkuperte restene av korsfarernes fort, mens greske munker fortsatt hadde kontroll over ’Marias brønn’. Med penger strømmende inn overtok de byens administrasjon og bygde en kirke over ’Grotten’ i 1730. Ødeleggelsen av dette bygget i 1955 åpnet opp for ’profesjonell’ arkeologi, og ’oppdagelsen’ av det bibelske Nasaret under selveste kirken!

 

Kristen helt nr. 1. Utgravinger i 1955-1960 under ledelse av Fader Bellarmino Bagatti (professor, Studium Biblicum Franciscanum ved Flagellation, Jerusalem). Under sin egen kirke og området rundt fant Bagatti et antall huler og hulrom. Noen av disse hadde åpenbart vært brukt til mye, gjennom mange århundrer. De fleste er graver, mange fra bronsealderen. Andre har vært tilpasset til bruk som vannsisterner, til oppbevaring av olje eller som korn-siloer. Det var indisier på at Nasaret hadde vært grunnlagt på nytt i Hasmoneanernes tid (år 140–37 før vanlig tidsregning) etter en lang periode da området var forlatt. Likevel peker de overveldende arkeologiske bevisene mot at dette var et gravsted i tiden før det andre århundret. Bagatti var til tross for manglende støttende beviser i stand til å konkludere med at Nasaret i det første århundret var ’en liten jordbruks-landsby bebodd av noen få dusin familier.’

Sterke i troen kunne de partiske arkeologene påberope seg å ha funnet ’Jesu, Marias og Josefs landsby’, selv om de ikke hadde funnet en landsby i det hele tatt, og overhodet ingen bevis på konkrete innbyggere. Funnene pekte derimot mot at stedet hadde hatt isolert jordbruksaktivitet, men i lengre tid vært i bruk som gravsted.

Ganske bekvemt for Den katolske kirke, indikerte i tillegg tvilsom grafitti at det hellige stedet var dedikert til ingen ringere enn Jomfru Maria!

Men dette kan man ikke unnslippe: Den jødiske tanken om de dødes ’urenhet’. Jødene, ifølge sine skikker, ville ikke ha bygd en landsby i umiddelbar nærhet av graver, og vice versa. Graver ville vært utenfor enhver landsby.

”Gravene, både de oppdaget av Bagatti og andre kjent fra tidligere undersøkelser, ville vært plassert utenfor landsbyen og tjener som en avgrensing. Ser vi på gravenes plassering på kartene tegnet av Bagatti (1.28) eller Finegan (27), forstår man hvor liten landsbyen faktisk var...”
J.D. Crossan (The Historical Jesus)


Men hvor liten kan en landsby være før den ikke lenger kan kalles en landsby? Så mange graver hugget ut i fjellet nær ’grotten’ er bevis på at det ikke var noen landsby her i det første århundret. Området var ikke bebodd, selv om det var i bruk.

 

Kristen helt nr. 2. Dr. Pfann (Fransiskanernes Teologiskole) graver i Nasaret i 1996-97. I november 1996 begynte Stephen Pfann fra Senter for Studier av Tidlig Kristendom å undersøke jordbruks-terrassene under dagens Nasaret sykehus. Det Pfann og hans team fant var en vagt datert vinpresse, beskrevet som ’antikk’. Potteskår ble også funnet på overflaten av terrassene, datert til flere perioder ’fra tidlig til sen romersk tid.’

En arkeologisk undersøkelse av overflaten like ved Nasaret sykehus ble gjort mellom februar og mai 1997 av Pfann og hans team, alle fra Senter for Studier av Tidlig Kristendom. To distinkte områder ble valgt, på grunn av den typen terrasser som finnes der.

Med typisk kristen iver var Pfann i stand til å konkludere med at ’Nasaret var liten, med to eller tre klaner, 35 hjem spredd over 2,5 hektar.’ Det er bare så trist at bevisene på disse hjemmene ble rasert av senere invasjoner...

Sannheten er at mangelen på bevis samsvarer med at stedet var i bruk som en enkelt families gård over flere århundrer, og en enkelt familie utgjør ikke en landsby.


Caesarea

Utgravinger ledet av Michael Avi-Yonah ved Cæsarea i 1962:

Historie og arkeologi begynner faktisk å samsvare når en mørkegrå marmortavle i en synagoge i Cæsarea Maritima oppdages i august 1962. På steinen, som er datert til sent på 200- eller tidlig på 300-tallet, nevnes Nasaret for første gang i en ikke-kristen tekst. Nasaret nevnes her som en av de stedene i Galilea hvor preste-familier fra Judea rømte til etter den katastrofale Hadrianske krigen i år 135. Slike grupper ville bare ha bosatt seg i byer med ren jødisk befolkning, noe som utelukker den nærliggende byen Sepphoris. Prestene hadde tydeligvis siden eldre tider vært delt inn i tjuefire ’kurs’ som tok ukentlige tørner i Tempelet. Den restaurerte inskripsjonen sier:

”Det attende preste-kurset [kalt] Hapizzez, [bosatte seg i] Nasaret.”
J.D. Crossan (The Historical Jesus)


Noen få jødiske prester og familiene deres utgjorde en liten bosetning sørøst i dalen inntil 300-tallet. Sannsynligvis utvidet og gjenbrukte de noen av de antikke gravene. Den jødiske landsbyen ble deretter oppslukt av den kristne tilstedeværelsen litt lengre mot nord, rundt ’Marias brønn’.

Man kan spekulere i om kristen kontroll over landsbyens eneste vannkilde til slutt drev de vantro jødene bort. Greske munker kunne en gang på 300-tallet, da kristendommen endelig ble offisielt godtatt, overta synagogen fra 100-tallet (nå kjent som ’synagoge-kirken’). En by vokste opp på stedet, noe som førte til at flere antikke jødiske bosteder ble forlatt eller ødelagt. Som i Kapernaum var disse sannsynligvis bygd uten fundament. Noen jøder bosatte seg på nytt i dalen, for vi vet at de igjen ble jaget fra området på 600-tallet, fordi de samarbeidet med perserne.

 

Å skape seg et navn

Uttrykket ’Jesus fra Nasaret’ er faktisk en dårlig oversettelse av det originale greske ’Jesous o Nazoraios’. En mer korrekt oversettelse vil være ’Jesus nasareeren’, der betydningen av nasareer er en annen enn et stedsnavn. Men hva betyr det og hvordan ble det knyttet til en liten landsby? Navnets høyst tvetydige hebraiske rot er ’NZR’.

Denne forklaringen står i det gnostiske Filip-evangeliet fra det andre århundret:

”Apostlene som kom før oss kalte ham Jesus Nazareeren Kristus ... ’Nazara’ betyr ’sannheten’.’Nazareeren’ er derfor ”Den Sanne” ...”
Filip-evangeliet, 47.


Det vi vet er at ’nazareerne’ opprinnelig var navnet på en tidlig jødisk-kristen sekt, en fraksjon eller sidegren til essenerne. De hadde ingen spesiel tilknytning til byen Nasaret. Roten til navnet deres kan ha vært ’sannhet’ eller det kan ha vært det hebraiske substantivet ’netser’ (’netzor’), som betyr ’gren’ eller ’blomst’. ’Netzor’ blir ’Netzoreem’ i flertall. Nazareerne nevnes ikke i noen av Paulus’ skrifter. De oppstod mot slutten av det første århundret, da en forbannelse over kjettere ble en del av daglig jødisk bønn.

”Tre ganger om dagen sier de: Måtte Gud forbanne Nazareerne.”
Epiphanius (Panarion 29.9.2)


Nazareerne kan ha sett seg selv om en ’gren fra Jishaj (den legendariske kong Davids far)’. De hadde sin egen tidlige versjon av Matteus-evangeliet. Denne tapte teksten, Nazareernes evangelium, kan knappest være ’Innbyggerne av Nasarets evangelium’!

Det var det senere Matteus-evangeliet som begynte løgnen om at tittelen ’Jesus nasareeren’ skulle ha noe med Nasaret å gjøre, ved å sitere ’profeter’:

”Da han kom dit, bosatte han seg i en by som heter Nasaret. Slik skulle det ordet oppfylles som er talt gjennom profetene, at han skulle kalles en nasareer.”
Matteus 2, 23.


Med dette avslutter Matteus fabelen sin om Jesu tidlige år. Likevel feilsiterer Matteus, han måtte ha visst at referanser til ’en nasareer’ ikke finnes noe sted i jødisk profetisk litteratur. Det ordet som nevnes flere stedet i Det gamle testamentet er ’nasireer’, for eksempel:

”For du skal bli med barn og få en sønn. Det må aldri komme rakekniv på hans hode; for gutten skal være en Guds nasireer helt fra mors liv. Han skal ta til å berge Israel fra filisternes hånd.” –Dommerne 13, 5


Den slu Matteus byttet et ord med et annet. Ved å erstatte nasireer (=en som lover å la håret gro langt og tjene Gud) med et begrep som synes å antyde ’innbygger av’, klarte han å fabrikkere en hjemby for sin fiktive helt.

Så hvordan fikk landsbyen navnet sitt?

Det virker som om enda en jødisk-kristen fraksjon, Evyonim (’de fattige’, senere kalt Ebionittene) oppstod omtrent på samme tid som Nazareerne. I følge Epiphanius (biskop av Salamis, Kypros, ca år 370) oppstod de fra Nazareerne. De skilte seg fra den originale grupperingen ved å avvise Paulus og var ’jøder som hedret Kristus som en rettferdig mann...’ De hadde også, kan det synes, sin egen proto-type av Matteus-evangeliet: Hebreernes evangelium. Et av navnene denne sekten gav seg selv var ’Forsvarerne av Pakten’, Nozrei haBrit på hebraisk, hvorav navnet Nosrim eller Nazareerne kommer!

Med andre ord, da det oppstod gnisninger, ble de opprinnelige Nazareerne delt i to grupper: De som prøvde å posisjonere seg innen etablert jødedom (’Evyonim’-Nosrim), og de som avviste jødedommen (’kristen’-Nosrim).

Vi vet allerede at en gruppe preste-familier slo seg ned i et område i Nasaret-dalen etter nederlaget i Bar Kochbar-krigen i år 135 (se ovenfor). Det virker sannsynlig at de var ’Evyonim’-Nosrim og at de kalte landsbyen sin Nasaret (’De fattiges’ landsby), enten av selv-medlidenhet eller fordi doktrinene deres anså fattigdom som en dyd.

”Salige er de som er fattige i sin ånd, for himmelriket er deres.”
Matteus 5, 3.


Forfatteren av Matteus (som omskrev de opprinnelige Matteus-historiene) hørte om preste-familier som flyttet til et sted i Galilea med navnet ’Nasaret’, og bestemte seg for å bruke denne nye byen som hjemsted for helten sin.

 

Tvilsom historie, tvilsom geografi

De opprinnelige evangelie-forfatterne avstod fra å finne opp en barndom, ungdom eller tidlig voksenliv for helten sin, fordi det ikke var nødvendig for det sentrale dramaet om en død/gjenfødt solgud. Men som vi vet, historien vokste mens den ble fortalt, spesielt fordi tiårene gikk og den lovede snarlige gjenkomsten til frelseren og dommeren lot vente på seg. Den som omskrev Markus-evangeliet reviderte teksten sin rundt år 140-150, og introduserer byens navn bare en gang i første kapittel med disse ordene:

”På den tiden kom Jesus fra Nasaret i Galilea...”
Markus 1, 9.


Deretter er navnet nesten glemt. Vi kan mistenke at alle fire referanser til Nasaret i Markus er senere tilføyelser.

Vi kan spore den etterfølgende opphøyelsen av Nasaret i Lukas-evangeliet. Lukas er forfatteren som vektlegger heltens tilknytning til Nasaret. Han gjør alt han kan for å vise en anti-Kapernaum-holdning. Akademikere har konkludert med at Lukas ikke selv var jøde, på grunn av hans ’åpenbare feil om alt jødisk’. Han gjør også geografi-feil. Han vet lite om stedet og i sitt mini-drama beskriver han følgende umulige episode:

”De reiste seg og drev ham ut av byen, ut mot et stup, ned fra fjellet der byen deres lå, for å styrte ham utfor.”
Lukas 4, 29.


Nasaret ligger i et dalsøkk, mellom slakke fjellsider. Hele området er preget av sletter og svake stigninger uten skarpe topper eller bratte klipper. Terrenget kan korrekt kalles et fjellplatå, og i en retning finner vi den mye lavere Esdraelon-sletten. Man kan ikke komme bort fra at Nasaret ligger i en dal og ikke på et fjell. Selv i middelalderen lå byen under toppene, beskyttet fra vinden. Først i 1957 ble den jødiske forstaden’Nazerat Illit’ (’Øvre Nasaret’) bygget på toppen av åsene øst for byen.

 

I forgrunnen (under den spisse bygningen): Den antatte beliggenheten til ’byen’ Nasaret i det første århundret.

I bakgrunnen og til høyre: Mount Precipice (fjellet med stupet man skulle ’styrte Jesus utfor’).





Kanskje Flokken egentlig truet med å rulle Jesus ned denne bakken?

Det ville tatt ganske lang tid å komme seg fra synagogen i sentrum av byen og opp til ’stupet’!

 

 

Byen som teologien bygde

På 200-tallet kjente kirkefaderen Origen evangelienes historie om Nasaret, men hadde ingen klar formening om hvor stedet lå, selv om han bodde i Cæsarea, bare femti kilometer fra Nasaret! Selv i Origens dager, da Kirken ble mer institusjonalisert, utviklet en intenst rivalisering seg mellom patriarkene i Cæsarea og Jerusalem. Denne rivaliseringen ble først løst (i Jerusalems favør) i Kalkedon i år 451. Deler av rivaliseringen gjalt kontroll over ’hellige steder’. Dermed ble det viktig å finne den tapte byen Nasaret.

Fotturisme ble redningen, ved den 80 år gamle enken keiserinne Helena. Hun forberedte sin forestående død ved å foreta en samvittighets-rensende pilegrimsferd i Palestina tidlig på 300-tallet. I området Nasaret fant hun ikke annet enn en antikk brønn, faktisk den eneste vannkilden i området (noe som i seg selv knuser tanken om at det noen gang var en ’by’ der). Utvilsomt oppmuntret av en smart lokalbefolkning, var Helena rask med å erklære at dette hullet i bakken var ’Marias brønn’, og fikk en liten basilika bygd på stedet. Evangeliene hadde hendig nok unnlatt å nevne akkurat hvor Maria hadde vært da erkeengelen Gabriel kom på besøk. Dermed fikk brønn-teorien full støtte i lokalbefolkningen og Nasaret fikk sin første kirke, Bebudelseskirken.

Helena startet pilegims-businessen, som har pågått siden.

 

’Marias brønn’: Hvordan et hull i bakken ble et bevis på Den hellige familien (omtrent like overbevisende som en tom grav). Legg merke til kollektboksen for mynter, nederst til høyre.

 

 

En pilegrimsrute fra 300-tallet – og UTEN Nasaret!

 

Itinerarium Burdigalense, reiseruten til den Anonyme Pilegrim fra Bordaux, er den eldste reisebeskrivelsen fra en from turist. Den er datert år 333. Teksten er en liste i romersk stil over byer og avstander, med enkelte kommentarer.

Pilegrimen passerer Jezreel (Stradela) og nevner kong Ahab og Goliat. Ved Aser (Teyasir) navner han Job. Ved Neopolis skriver han om Gerizimfjellet, Abraham, Josef og Jakobs brønn ved Sichar (hvor Jesus ’spurte en samaritansk kvinne om vann’). Han passerer landsbyen Betel (Beitin) og nevner Jakobs brytekamp med Gud, og Jeroboam . Han fortsetter til Jerusalem.

Pilegrimen vår er oppslukt av Det gamle, ikke Det nye testamentet, og nevner ikke ’Nasaret’ med et ord.

 

En generasjon etter at den fine gamle damen Helena hadde vært på rundreise, tilbrakte en annen eldre dame, Egeria , noen år i ’landet som ble helligere og helligere for hver dag som gikk.’

Egeria var fra Spania, og var sannsynligvis en del av følget til keiser Theodosius. De nådde fram til Nasaret-området i år 383. Her kunne smarte munker vise henne en ’stor og fantastisk grotte’ og fortelle henne at her bodde Maria! Vokterne av Grotten kunne ikke være dårligere enn Vokterne av Brønnen, og insisterte på at grotten, ikke brønnen, hadde vært åstedet for Gabriels besøk. Denne grotten ble en pilegrims-attraksjon, og i år 570 stod en basilika også på dette stedet. I dag, over og rundt den ærverdige grotten, er den største kristne fornøyelsesparken i Midtøsten.

 

Grotten under Bebudelsesbasilikaen. Marias ’barndomshjem’ (eller hjemmet til den hellige familien, hvis du foretrekker det).

 

 

Innen utgangen av 300-tallet, da Kirken hadde fått kontroll over teologisk korrekthet, ble Nasaret riktig beskrevet av Hieronymus som ’en veldig liten landsby i Galilea’ (Onom. 141:3). Han burde vite det: Han hadde flyktet fra skandaler hjemme i Italia og etablert et fristed for rike romere i området. Landsbyens eksistens skyldtes de imperiske reiserutene et halvt århundre tidligere.

Før 400-tallet hadde det antatte stedet Nasaret, nå markert med et par kirker, blitt et nøkkelsted for fromme pilegrimer med mye fritid. Vi vet om en Piacenza som besøkte i år 570, en Arculf i 638, en Wilhebald i 724, en Al Mas’udi i 943. Sewulf i 1102, som de tidligere besøkende, rapporterte at bare Bebudelseskirken var å se.

I 636 overtok arabiske tropper de bysantiske delene av Palestina, inkludert Nasaret. En kristen tilstedeværelse fortsatte i området, men ble nå underlagt restriksjoner og tung beskatning. Nesten fem århundrer senere okkuperte korsfarere dalen og bygde et fort. På fundamentet etter den tidligere bysantiske ’Grotte-kirken’ bygde de noe litt finere, mer passende biskopen sin som bodde på stedet.

 

Gamlebyen i Nasaret – en kirkelig fornøyelsespark

 

’JesusWorld’

.

 

I sentrum av byen er den store katolske Bebudelseskirken (Midtøstens største kirke) bygd over flere huler.

Oppi åsen er St. Josefs kirke bygd over andre huler (’snekkerens hus og verksted’).

Over gaten ligger Nasaret-søstrenes Hospits, bygget over antikke graver, en av dem har en stor rullestein som dør!

Oppi gaten ligger den Gresk-katolske Kirken, like ved en tidlig synagoge.

 

I dag besøker mer enn en million besøkende (halvparten av turistene i Israel) Nasaret årlig. Hysj! Hvem vil ødelegge moroa..?

Bevis for en Nasaret by i det første århundret finnes ikke – ikke litterære, ikke arkeologiske, og ikke historiske bevis. Den er en fantasiby for en fantasigudemann.

 

 

 

Related articles
Home
A Surfeit of Jesuses! – But No "Jesus of Nazareth"
 
Would they lie? – Copy and Glorify!
 
"Mark" – Bringing the Celestial Superjew Down to Earth
 
Mary, Mary ... Immaculate Deception
 
"Saint Peter" – Linking Rome back to the Godman
MAJOR SECTIONS
Do you really think it all began with a sanctimonious Jewish wonder-worker, strolling about 1st century Palestine? Prepare to be enlightened.
  Jesus The Imaginary Friend

Still holding to the idea that some sort of holy man lies behind the legend? Better check out...
Godman – Gestation of a Superhero

A closer look at the glib assertion that the Jesus story "got off the ground quickly and spread rapidly."
What DID the Early Christians Believe?


Many currents fed the Jesus myth, like streams and tributaries joining to form a major river.
Sourcing the legend – The Syncretic Heritage of Christianity


Much of the mythology of Christianity is a rehash of an older and even more transparent fabrication – Judaism.
Jew Story – The Way of the Rabbi


Human ingenuity and cunning is matched by mankind's equally monumental credulity and wishful thinking.
Christianity's Fabrication Factory


Church organisation, authority and membership preceded rather than followed the justifying doctrine. As the organisation and its needs changed so has the ‘Testament of God’ adapted accordingly.
Dogma – The Word in all its Savage Glory

From religious policeman to grandee of the church, from beast fighter in Ephesus to beheading in Rome, Paul's story has more holes than a swiss cheese.
 St Paul the Apostle Dead in the water?


Orchestrated by ambitious Christian clerics, a cancer of superstition, fear and brutality was imposed across Europe.
Heart of Darkness – The Criminal History of the Christian Church


The Christian Heaven may have been a vain folly but the Christian Hell has been real enough.
Hell on Earth – A Brutal Superstition Spreads Across the World


Raised to the status of State religion the Christian Church reigned over the destruction of civilization. As the centuries passed religious barbarism grew ever more vicious.
Winter of the World – The Terrible Cost of "Christendom"

For two millennia Christianity's anti-sexual, puritanical doctrines have inflicted untold damage on the mental, emotional and physical lives of countless millions of people.
Those SEXUALLY hung-up Christians – Loved-up for Jesus


With a Jewish father (stern patriarch) and a Christian mother (obsession with guilt and heaven) it is not surprising that Islam grew up a bit of a tartar.
Islam's Desert Storm – 'Christendom' Reaps a Whirlwind

Heaven help us. The richest, most powerful nation in history has a psychotic infatuation with Jay-a-sus the Lawd!
The Christianizing of the Americas
 
 

 

 

 

Enlighten a friend e-mail this page

 

 

Copyright © 2004 by Kenneth Humphreys.
Copying is freely permitted, provided credit is given to the author and no material herein is sold for profit.

 

 

 

 

Enquiring Minds: